Bollefrø om magemuskler

Okei Jeg har kanskje aldri hatt den mest markerte magen. Hvis man bruker fantasien godt kan man jo forestille seg at det finnes en muskel eller to innerst, underst der et eller annet sted. Uansett, se det for dere da.



Og selvom jeg nå har fire bittesmå sår på magen, og antakeligvis går over til fantorangenplaster ved neste bytte, har denne operasjonen min ført til at jeg ikke kan bruke magemusklene som er der inne et eller annet sted. Jeg kan ikke le så hjertelig som jeg vil, og ikke kan jeg hoste så høyt som jeg vil. Men det jeg merker aller best, er at jeg ikke kan bruke magen til det jeg vanligvis gjør hver dag 24 timer i døgnet (nesten): nemlig holde den inne. Jeg må slappe av i magen hele tida, og det fører til..... UTOVERMAGE! Det er helt sant!



Ja, bare snu hodet litt mot venstre, så skjønner dere hva jeg mener. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og tenker over at jeg holder magen inne stort sett hele tiden, men nå som jeg ikke klarer å gjøre, merker jeg det veldig godt. 

I tillegg til å holde magen inne døgnet rundt, savner jeg å kunne sette meg opp av senga. For det første sitter jeg og sover med en sofapute i ryggen, og når jeg skal opp på morran må jeg "elegant" rulle meg ut. Idag tidlig merka jeg heldigvis at jeg kunne klare meg med hotellputa mi og to pynteputer, og kasta sofaputa (det vil si at jeg dytta den så godt jeg kunne ut av senga). Det føltes så fantastisk at jeg lå i to timer ekstra! 

Utenom det har jeg et annet liten mysterium med kroppen min etter denne operasjonen. Jeg har nemlig skrubbsår i panna! Og en kvise på haka, men den er ikke et mysterium.



Og jeg tenkte at det var noen som hadde kødda med meg mens jeg var i narkose.. En harmløs spøk. Det gjør jo ikke akkurat vondt, og med tanke på den gode servicen jeg har fått av det fantastiske helsevesenet vårt den siste uka, var jeg helt med på den. Helt til jeg nylig oppdaget dette bildet som ble tatt av meg rett etter operasjonen:



Igjen: snu hodet litt til venstre. Men uansett: ser dere hva jeg ser? Ingen skrubbsår! Altså, det er jo ikke sånn at man får tre skrubbsår i panna helt uten videre, og jeg lurer sååå fælt på hva jeg drev med den natta etter operasjonen som gjorde at jeg fikk disse sårene! Har dere noen teorier?

Som dere skjønner er problemene mine ganske små og jeg blir fort bedre. Merker utrolig stor bedring fra dag til dag, og er ved helt sykt godt mot! Jeg ser lyst på framtida og livet generelt. Vi har nettopp bestemt oss for hvilke dører og lister vi skal ha i huset vårt, og i morgen skal de male kjøkkenet. Jeg er så sykt spent på om de fargene jeg har valgt er like kule i virkeligheten som de er inni hodet mitt. For overraskende nok er det ikke alltid de to stemmer overens... Neste uke er det kjøkken- og baderomsmontering, og før vi vet ordet av det kan vi flytte inn. Litt småkjipt at jeg ikke kan løfte noe særlig de neste 6 ukene, men jeg skal bidra med pågangsmot og motivasjon til alle rundt meg! 

Over og ut.

- Bollefrø

 

Bollefrø om operasjonen

Nå er operasjonen over for lengst og jeg ligger nå her og blomstrer midt på natta. Ulempen med og opereres kl 15, er nemlig at man får seg en 5 timer lang lur sent på dagen og dermed også jetlag.

Min tidligere lærer John Harald kommenterte så sympatisk på forrige innlegg: 'been there, done that. Vanligvis helt uproblematisk'. Flott det altså, men for meg som aldri har hatt narkose før og aldri har hatt så mye vondt i magen før, er ikke dette en uproblematisk bagatell. Men OK.

Jeg dusja meg operasjonsklar og fikk på meg riktige klær, som gjorde absolutt ingenting for den lekre figuren min. Fødetruser og uten bh.. altså, nei. Det er liksom ikke helt min stil og jeg føler ikke jeg rocker denne outfiten da, for å si det mildt.

Kjente jeg fikk litt høy puls da de bare noen minutter over kl 15 kom og sa det var på tide å operere. Heldigvis rakk Ivar og ungene en kort tur før det var dags.

De syns det var veldig spennende med slik elektrisk seng. Lina la seg ned og holdt seg fast i begge sidene mens jeg satte senga opp og ned. Nesten som å kjøre Dragen, virka det som. De fikk hvertfall sitte i den råkule senga og se på Troll mens jeg og Ivar satt og kosa og klina i en stol ved siden av. Der har dere oss da!

Uansett, klokka var litt over 15 og jeg ble trilla opp til operasjonsstua. Jeg må virkelig si, sykepleiere: I love you. Altså: ALLE ER SÅ HYGGELIGE!! Også på operasjonsstua. Vi snakka om løs og fast mens de kobla meg opp til de rareste instrumenter, og før jeg rakk å bli nervøs skulle jeg puste inn noe gass.

Fem minutter senere (altså 3 timer senere) våkna jeg på intensiven og var altså så godtrøtt at jeg bare 'mmm, sover litt til'. Hadde veldig vondt akkurat da, så fikk en del morfin før jeg sovna igjen. Fem minutter senere (altså 2 timer) var jeg ganske våken og ble flytta ned til det vanlige rommet mitt.

Mens jeg ble operert rakk jeg å drømmesynge meg gjennom alle sangene i Troll minst like bra som Marion Ravn! Og de to timene på intensiven er jeg sikker på at jeg sang 'optimist' høyt med groggy stemme for å synge bort smertene.

(Jeg hører på Optimist minst en gang på vei til og fra jobb. Dette er sangterapi og jeg blir ordentlig glad av det.)

Ganske kort tid etter jeg ble flytta tilbake på rommet mitt kom Ivar. Det var så koselig! Jeg følte meg ganske fin, men hadde litt småvondt og var redd det skulle bli verre. Da fikk jeg litt mer morfin. Og jeg ble SÅ KVALM! Fikk kvalmedempende. Men da vi skulle opp og gå litt var det rett på do. Jeg spøy så det ljoma. Og det var GRØNT. Kvalmedempende smaker ikke så kvalmedempende as!

Heldigvis ble formen bedre etter det, og vi hadde date i senga og så på Fjorden Cowboys. Jeg halvsov og Ivar lo. Til slutt kjente jeg at jeg trengte å sove, så Ivar dro hjem og jeg sovna momentant.

Syns jo at jeg våkna like fort, egentlig, for nå er klokka 3, og jeg har vært våken i en time. Tror jeg skal finne meg en film as. Er ikke noe poeng å prøve å sove en gang. Men jeg tenkte liksom at siden folk tydeligvis ELSKER at jeg er på sjukehus og ikke minst at jeg blogger igjen, måtte jeg faktisk prioritere bloggen for en gangs skyld!

Og jeg skal prøve å ikke ligge på dødsleie neste gang jeg blogger. Kanskje jeg gjør det når jeg er ved mine fulle fem også, who knows.

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om livet

Okei, så jeg har ikke blogga på over seks måneder, og jeg har full forståelse for at dere savner mitt humoristiske, vinnende, fantastiske vesen. Det er så mye jeg kan skrive om, og jeg har så mange morsomme blogginnlegg ferdigskrevet i hodet mitt.

Jeg skulle, for eksempel, skrive om hvor utrolig rart det er at Ivar orker å bo med meg, og jeg prøvde å lage en liste over tingene jeg gjør som absolutt burde gått Ivar fullstendig på nervene. For eksempel at sluket i dusjen ALLTID blir fullt med hår etter at jeg har dusja. Jeg røyter usannsynlig mye. Rart jeg faktisk har igjen hår på hodet. Eller at det har hengt en amme-BH på en krok på badet siden jeg slutta å amme høsten/vinteren 2015, sammen med en sommertopp som har hengt der siden i fjor sommer. Eller at jeg er utrolig dårlig til å rydde opp etter meg. 

Ivar har ganske mange av de samme dårlige egenskapene. Forskjellen er bare at jeg klikker på han og blir irrirriratata, mens han bare ikke bryr seg så mye.

Utenom det hadde jeg tenkt til å fortelle dere om den eventyrlige oppussinga vi driver med nå. Status nå er at vi har flytta ned i kjelleren i en nybygd utleiedel, så nå bor vi på 50kvm og ett soverom (det kunne vært et helt eget blogginnlegg.. Minst). Badene er i ferd med å bli flislagt, og veggene sparkles og males i disse dager, Det legges varmerør i gulvene i 2.etasje og sikkert veldig mye mer som jeg ikke vet at et hus må ha. 

Jeg kunne sikkert ha skrevet 10 innlegg om hvilke farger vi skal ha på de ulike rommene. Jeg har kjøpt 22 ulike fargeprøver, og samtlige har blitt malt på stueveggen. Vi skal hvertfall ha et ganske fargerikt hus med ulike farger i nesten hvert eneste rom. Det høres kanskje crazy ut, og det er det og. Men jeg er ganske sikker på at Ivar og jeg hadde blitt fortere lei hvis vi hadde gått for kjedelig nøytrale farger i hvitt og grått. 

Det jeg skal skrive om nå, handler om livet. Om to timers tid skal jeg nemlig opereres. Det er helt sant! Jeg har aldri vært syk, men det siste året har det balla på seg!



Har selvfølgelig bildebevis! Når jeg sier det har balla på seg mener jeg at jeg først fikk skikkelig streptokokker for akkurat ett år siden. Deretter fikk jeg påvist cøliaki. I høst fikk jeg streptokokker på nytt. Etter jul fikk jeg influensa, og de siste ukene har jeg hatt helt sinnsykt vondt i magen. Det har kun kommet på kveldene, og går over like fort som det starter. Tok det ikke så veldig alvorlig helt til....

Det hele starta onsdag kveld. Ivar dro på kurs og skulle være borte til fredag, og jeg var alene med ungene. Allerede før ungene la seg begynte magesmertene. Jeg fikk lagt ungene, og etter noe om og men, sovna de omsider. Jeg, derimot, hadde det slett ikke bra. Jeg la meg tidlig, men våkna kl 3 av helt syke smerter. Jeg spydde og grein og hadde det jævlig. Lina våkna og ble livredd. Uansett, mamma kom og leverte dem i barnehagen for meg, og jeg ringte legen og fikk time ganske tidlig. 

Legen tok meg så innmari på alvor at jeg var sikker på at hun visste noe hun ikke ville si. Jeg ble sendt rett til sjukehuset for ultralyd, og etter å ha blitt påvist "grus" i galleblæra, fikk jeg på ettermiddagen beskjed om å dra til Hamar for å bli undersøkt der. Ungene ble levert til besteforeldre, og pappa ble med meg til Hamar. Der visste de hvem jeg var, og til tross for stappfullt venteværelse ble jeg ropt opp med en gang. Igjen ble mine mistanker om kort levetid igjen bekreftet. 

Jeg ble undersøkt, de tok blodprøver og slikt, og etter veldig lite venting fikk jeg diagnosen: Pankriatitt. Betent bukspyttkjertel. It's true! 

Så nå har jeg vært her siden torsdag kveld, og om to timer skal jeg under kniven! Eller, det er bare en kikkhullsoperasjon som ikke tar noe lang tid, og jeg er antakeligvis tilbake på jobb i løpet av noen dager. 

Jeg er ikke nervøs, og tror nok dette kommer til å gå kjempebra. Det er jo en lettelse å vite at jeg ikke kommer til å ha disse magesmertene lenger. 

Først og fremst håper jeg at narkose er så spennende som det jeg tror, og at jeg er utrolig morsom og festlig når jeg våkner. Og deretter håper jeg alt går bra! 

Hvis det ikke går bra i det hele tatt ønsker å donere alt garnet mitt til strikkegruppa mi, Kjærlighet på pinner. Nina skal få all sminken min, og Karoline skal få alle kremene mine. Ivar, du skal få studielånet mitt, men også BSU-kontoen min. Dessuten har jeg ganske bra livsforsikring som gjør deg rik.

Hmm.. Hva annet har jeg? Antakeligvis ikke noe av verdi. 

Nå kommer straks Ivar og ungene på besøk. Spennende å se mamma for siste gang uten galleblære! Ser sikkert HELT ANNERLEDES ut etter operasjonen. 

Skal seff prøve å oppdatere når jeg tilbakelagt denne forferdelige perioden i livet mitt. Hehe. Neida. Jeg har det ganske bra, og elsker norsk helsevesen for de er jammen ganske flinke as!!!

See you on the other side!

Over og ut.

- Bollefrø

Bollefrø om å pusse opp

Det virker kanskje litt crazy å gyve løs på et enormt oppussingsprosjekt når man omsider er ferdig med en master og kan begynne å leve som normalt igjen. Men det har vi altså gjort.

Det er nemlig sånn at vi har planlagt dette tilbygget siden vi flytta inn i huset for fem år siden, men har venta og venta og venta på at jeg skulle få meg en ordentlig jobb. Og med ordentlig, mener jeg en ganske fast en (for jeg var jo journalist i noen år og det er jo en ordentlig jobb, men ikke så veldig fast. Så no offence til journalister!!!). Så fort jeg begynte i januar sendte vi ut nabovarsler til alle rundt oss, og omsider fikk kommunen søknaden vår.

Etter mye planlegging og innhenting av tilbud (dette er det Ivar som har stått for), var det omsider byggestart 1.august. Nå har vi snart holdt på i 2 måneder! Og la meg bare si dere en ting: DETTE BLIR ENORMT!!!

Dette bildet er tatt fire dager etter byggestart. Ting skjer jammen fort altså! Siden denne dagen har vi brukt verandaen som hovedinngang, og har dermed blitt tvunget til å støvsuge minst hver eneste dag siden vi får masse masse sand i hele stua.

Men hva er det egentlig som får en allerede ganske hektisk småbarnsfamilie til å pusse opp så innmari? Jo, jeg vil absolutt si at dette kjøkkengulvet er en stor motivasjon!

Og jeg skal ærlig innrømme at denne kjøkkentapeten blir noe av det første som forsvinner når vi begynner her inne!

Vi skal også gjøre litt om på gulvene her, og skal være så crazy at vi bare har ETT gulv på stua! Som dere ser har vi to typer gulv her idag. I tillegg har vi fire forskjellig type overflate på stueveggene våre.

Vi har grønt gulv i gangen og strietapet på begge soverommene oppe. For ikke å nevne det elektriske anlegget som er fra 1965 og som antakeligvis er en eneste stor brannfelle.

Og nå, to måneder etter byggestart, kan vi faktisk gå inn på det nye kjøkkenet vårt, det nye soverommet og det nye badet. Nevnte jeg at det blir NYTT?

Når alt det utvendige er gjort og slik, går vi (altså snekkerne) løs på den gamle delen av huset. Her skal alle vegger, gulv og tak rives og jammen blir alt nytt her og! Vi får rett og slett et helt nytt hus! I tillegg til at vi får nytt kjøkken, to nye bad, nytt vaskerom og nye soverom, bygger vi også en utleiedel i kjelleren. Takket være den får vi finansiert dette prosjektet, for det er jammen dyrt å bygge hus altså!

Det som blir aller mest spennende med hele denne prosessen er jo at vi faktisk må flytte ut av huset vårt i cirka 3 måneder, og vet dere hvor vi skal bo eller? På RENA! HOS MAMMA OG PAPPA! Nevnte jeg at vi skal bo der i cirka tre måneder? Vi hadde dem på middag her om dagen, og er så langt enige om EN ting: Vi må ha noen regler! Noen forslag?

Bare for å få det klinkende klart, så er jeg kjempepositiv og tror dette kommer til å gå kjempebra! Mamma og pappa er skikkelig ålreite folk. Men let´s be honest, lzm. Det er snart ti år siden jeg flytta hjemmefra. Det vil si at mamma og pappa har bodd alene i snart ti år. Dette blir en stor overgang for oss alle. Men på en annen side: DETTE BLIR DET BLOGG AV!!

Så, ja takk til forslag til regler. Og ja takk til: WOW, superfint hus-kommentarer!

Stay strong!

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om å fullføre masteren

Ja, dere leste riktig. Jeg tenkte at det endelig var på tide å skrive det innlegget jeg liker å kalle "seiersinnlegget" mitt. Det innlegget hvor jeg forteller om hvor utrolig jævlig det har vært å skrive masteroppgave med full jobb, to barn, mann og et liv, men at jeg er en superkvinne og fikk det til. Koste hva det koste vil.

For det er nemlig akkurat slik det var! Det var faktisk helt jævlig å skrive masteroppgave, og idag, to måneder etter jeg hadde det muntlige forsvaret klarer jeg endelig å tenke at jeg har lært noe av det, og jeg har fortrengt mye av det kjipe.

Men jeg husker at jeg måtte ta 40% permisjon i april og mai, og de dagene jeg ikke jobba, satt jeg på biblioteket hele dagen og skrev. Jeg var nesten ikke på verken Face, Snap eller Insta. Og da kan dere tenke dere, altså! I helgene dro jeg enten på biblioteket eller på hytta, og Ivar reiste ofte bort med ungene, så dem så jeg ikke noe særlig. Jeg husker jeg var sånn gravidsliten! Dere damer vet hva jeg mener. Når man er så sliten at man ikke orker å løfte en finger, når man kan sovne hvor som helst, og aller helst vil tilbringe flere dager sovende i senga. Men det var liksom ikke et alternativ.

Jeg husker en helg på hytta, så skrev jeg hele analysekapittelet mitt på 40 sider. Dette var den første helga i mai, tror jeg. Innlevering var den 18.mai. Så som dere kanskje skjønner, er jeg en slik skippertaksperson. En sånn person som KUN jobber under press. Jeg begynte jo med oppgava i god tid før jul i fjor, men da alt det "lette" var unnagjort, var det ekstra vanskelig å starte på det vanskelige. Jeg er ganske ustrukturert. Det kan jeg ikke legge under en stol. Men det som er fint med meg da, som KUN jobber under press, er at jeg blir jo alltid ferdig! Det bare blir ganske jævlig den siste tida. Spesielt når den siste tida varer i 3-4 måneder. 

På morningen den 18.mai leverte jeg oppgaven til trykking, og leverte den i god tid før lunsj. Jeg visste at jeg antakeligvis ikke kom til å høre noen ting på 4 uker. Hvis jeg var så heldig å bli kalt inn til muntlig eksaminering av oppgaven min, hadde jeg antakeligvis stått. 

De fire ukene jeg ventet på innkallelse, ble jeg utredet av legen på grunn av det crazy utslettet jeg fikk. Les om det i forrige innlegg. I tillegg til det utslettet hadde jeg også utrolig mye vondt i magen, faktisk ganske ekstreme magesmerter nå når jeg husker tilbake. Jeg tenkte jo at utslettet var stress, og at magesmertene rett og slett var dårlig magefølelse. Vel, det viste jeg at jeg hadde cøliaki, og siden slutten av mai har jeg levd glutenfritt. Det er dritkjipt, men det går. 

Men hvertfall da, så ble jeg plutselig innkalt til muntlig eksaminering. Jeg holdt på å DÆVVE!!!!!!!!! I løpet av de ukene jeg ventet på innkallelsen, følte jeg at jeg hadde glemt ALT jeg hadde skrevet i oppgaven, og når jeg leste gjennom den syns jeg den virka utrolig dårlig!

Den 17.juni kl 12.

Jeg var så nervøs at jeg var kvalm (til tross for glutenfri kost). Stemmen min skalv. Hendene mine rista. Jeg prøvde å tenkte at det kom til å gå bra, men jo mer jeg leste gjennom notatene mine, jo mer håpløst virka det. Heldigvis skulle Cecilie i klassen inn til muntlig bare en time etter meg, så vi var ikke alene. Det hjalp!

Jeg kom inn til sensorene og veilederen min. En intern sensor og en ekstern. De var sykt skumle! Jeg hadde 15 minutter på å presentere oppgaven, før de skulle stille meg spørsmål i en halvtime. Jeg knota så fælt med presentasjonen min at jeg måtte puste dypt og begynne på nytt. Og jeg pleier ALDRI å ha problemer med å snakke foran folk!!! Da presentasjonen omsider var ferdig og de skulle stille meg spørsmål, fungerte ikke hjernen min lenger. Eventuelt så stilte de sykt vanskelige spørsmål. Kanskje en god kombinasjon. Hvertfall, så måtte jeg svare hvert spørsmål med: Unnskyld, kan du si det en gang til, jeg forstod ikke spørsmålet. 

Så, jeg ga kanskje ikke det aller beste inntrykket, og da jeg omsider slapp ut derfra la jeg meg i fosterstilling ved siden av Cecilie og døøøøøøde inni meg. Jeg følte at det var slutten på ALT! Dette varte bare i 4 minutter. Da ble jeg kalt inn igjen for å få resultatet. 

De var heldigvis greie og startet med å fortelle meg karakteren min. JEG STOD!!!!!!!!! De var helt ærlige på at presentasjonen min IKKE hadde gjort karakteren bedre. Den eksterne sensoren sa: Vi stilte deg de spørsmålene for å se om du hadde noen flere perspektiver, men det hadde du ikke. 

Jeg var så letta over at jeg hadde stått at jeg bare fnisa. Jeg ga ALLE sensorene og veilederen en kjempegod klem og sa: TUSEN TAKK!!!!!! 



Jeg hadde proseccoen klar i veska, og mens Cecilie var inne til avhør/eksamen snappa jeg, ringte jeg og jubla jeg. Det var altså sååååå fantastisk at jeg kunne ikke tro det!

Da jeg begynte på masteren var jeg vel rundt 4 måneder på vei med Kåre. Han ble født i januar, dagen før første samling etter jul (ja, den gikk jeg glipp av). Jeg tok IKKE permisjon fra studiet, men Ivar tok pappaperm de dagene jeg var på skolen, og Kåre var hjemme med meg når jeg hadde hjemmeeksamen. Da jeg skulle begynne på andreåret, fikk jeg jobb ut av det blå, avsluttet mammapermisjonen og jobbet deltid ved siden av masteroppgaven. I januar fikk jeg min første ordentlige jobb, typ fulltid. Helgene gikk til masteroppgave, påsken gikk til masteroppgave, og til slutt måtte jeg ta 40% permisjon i april og mai for å få det til. Jeg ble rådet til å søke utsettelse, men jeg orka ikke tanken på å holde på med den (helvetes) oppgaven noe lenger enn nødvendig. Det var ikke noe annet alternativ enn å få det til!

Når jeg omsider ble ferdig var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke! Kan dere fatte og begripe at det gikk til slutt? Det kan nesten ikke jeg! 

Men det skal sies at det ble et lite antiklimaks, liksom. Jeg måtte jo tilbake i hverdagen igjen. Fra 18.mai, dagen jeg leverte inn oppgaven, var det tilbake i 100% jobb, familietid hver helg og livet generelt kom tilbake før jeg rakk å blunke. Selv kunne jeg gjerne ha tenkt meg en uke på en strand så fort jeg hadde bestått, men den ferien skal jeg ta en annen gang. Det er deilig å være tilbake i livet mitt igjen, og deilig å kunne være litt mer fokusert på jobb, uten en masteroppgave som gnager i bakhodet. 

Livet er veldig fint!



Øyebryn og bart holdes under kontroll! Det er en stor fordel!



Kåre er skikkelig kul! Han har runda 1 år og 7 måneder. Akkurat nå har han luftveisinfeksjon, men han er en artig skrue. Han sier ikke et kløyva ord, men snakker flytende kroppsspråk så det er lett å skjønne hva han vil. Fin type altså!



Lina mener at hver dag er en fest, og vi får henne nesten ikke ut av huset uten kjole eller skjørt, med mindre hun kan ha de rosa olabuksene sine da (som egentlig er tights). Hun gleder seg innmari til hun har bursdag, i april, og sier nesten hver eneste dag: Det ønsker jeg meg til bursdag! Eller: Har jeg bursdag i morgen? Eller: Nål jeg hal bursdag blil jeg file ål! Hun er veldig kul, og nesten alltid blid!



Og når jeg først driver og skryter av hvor heldig jeg er, og hvor fint livet mitt er, kan jeg jo ikke IKKE nevne Ivar. Han alene gjør jo livet verdt å leve! Tenk å reise bort på hytta eller på tur et eller annet sted nesten hver eneste helg i tre måneder, alene med to barn. Tror han var like sliten som meg mot slutten der. Han er en helt, og en skikkelig fantastisk pappa og mann. 

Og bare for å gjøre dere enda mer misunnelig på mitt fantastiske liv, så fikk jeg faktisk nettopp fast jobb! 

Så med dette, avslutter jeg innlegget på topp, og håper dere er helt enig med meg om at jeg er helt super! Også kan det jo hende jeg blogger snart igjen, hvem vet? Om mitt nye liv med cøliaki kanskje. Eller om de to sykt søte kattungene vi har fått oss, Julie og Petra. Eller kanskje om tilbygget vi har begynt med nå! Det er mye som skjer i livet altså! 

 

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om å se lyst på livet

Da livet var på sitt mørkeste for et par dager siden tenkte jeg at det var lurt å blogge om det. På bloggen klarer jeg liksom å vinkle det meste til å bli litt festlig, og jeg blir stort sett ganske glad av å blogge (fordi jeg er så morsom).

Men denne gangen er det helt tydelig at den "festlige" vinklingen min har blitt helt glemt, og jeg var bare deprimert på en depressiv måte. Jeg har jo fått helt enormt mange tilbakemeldinger! Folk kommenterer, "reagerer" og sender meg meldinger med gode, fine ord. Og vet dere hva? ALLE har trua på meg!

I går gikk jeg en lang tur, og jeg tenkte: FADER at så mange har trua på meg. Det legger jo bare enda mer press på mine skuldre! Men etter noen kilometer tenkte jeg istedenfor at: Tenk at såååå mange har trua på at jeg får til dette. Det kan jo bety at det faktisk er muligheter for at det skal gå bra!

Så nå har jeg funnet ut at jeg skal se lyst på livet. For tenk hvilket liv jeg har da! Se så fin familien min er! Jammen er jeg heldig!

Jeg tenker som så at jeg skal jobbe beinhardt og virkelig prøve så godt jeg klarer å levere masteroppgava mi den 18.mai, og hvis det ikke går jobber jeg beinhardt noen uker til og leverer litt for seint. Men da har jeg jo i så fall frist den 15.september. Det er litt kjedelig å ha den muntlige framføringa hengende over meg helt fram til da, men det får bare gå. Det viktigste er at jeg får levert inn. 

Og når jeg har fått gjort det, kan jeg si at jeg har fullført en master mens jeg har vært gravid, i permisjon, i halv jobb og i full jobb! Og enda så gikk det greit. Det er vel ikke så mange som kan si det? Og når jeg har fullført skal jeg være så utrolig stolt av meg selv, og så skal jeg ha party! Og invitere alle som har kommentert, "reagert" og sendt meldinger til meg! Og ikke minst så skal jeg endelig ha tid til å være med barna mine i helgene, og Ivar da. Det blir så fint!

Så nå må jeg bite tenna sammen, og bare stå på!

Må bare si en ting til. I går fikk jeg en såååå koselig melding av Ann Iren på Facebook, og det var såååå koselig! Så da begynte jeg å grine med en gang! Og det ga seg jo aldri! Så jeg satt bare her og grein og grein. Hahaha.! Nå må jeg bare le. For, som veldig mange har kommentert: hva gjør det vel om jeg må levere litt senere? INGENTING! Det går helt fint! Bare jeg blir ferdig. Bare jeg fullfører. Det er det aller viktigste.

Så nå gyver jeg løs med gnist og futt og det hele, og så går nok dette helt fint! Jeg er så glad det hjelper å blogge.!

Over og ut.

-Bollefrø
 

Bollefrø om gårsdagens sammenbrudd

Så mørkt som jeg så på livet i går, kan jeg ikke huske sist jeg gjorde. 

Idag har jeg møtt veilederen min, og enda så hyggelig og flink hun er, ble ikke saken så mye bedre. Jeg har nå innsett at dette kanskje muligens ikke kommer til å gå, og jeg har søkt utsettelse.

Men i går da, da livet var på sitt aller mørkeste (nå er det bare ganske dystert), fikk jeg i løpet av en liten halvtime utslett i ansiktet!



Det bare skjedde! Og dere må ikke tro det har blitt noe bedre!



Sånn her så jeg ut på jobb idag! Har selvsagt ikke sminka over utslettet, men måtte ta på litt mascara i et desperat forsøk på å fjerne fokuset fra kinnet og over til øynene. Trokke det funka, akkurat.

Så nå sitter jeg her, med en utsettelse til november, men et stort håp om at jeg blir ferdig til mai! Med utslett i hele ansiktet, ganske deprimert. 

Altså, hvis du syns jeg virker utrolig selvsentrert og egoistisk, så er det helt korrekt! Akkurat nå og fram til mai kommer jeg kun til å tenke på meg selv! Jeg skal vurdere å se litt på nyheter i kveld slik at jeg får litt perspektiv, men vi får se om jeg har tid!

Sier ifra når utslettet er borte, men det blir sikkert ikke før i mai (kanskje september).

 

Over og ut.

-Bollefrø
 

Bollefrø om å miste gnisten

Ja, nå har det altså skjedd. Jeg har mista gnisten. Futten har gått fullstendig ut av meg. Livsgnisten er borte. Gleden har forsvunnet. Hva har vel jeg å leve for?

Okei, det er kanskje ikke sååååå dramatisk, men likevel ganske ille!

Som jeg sikkert har klaga mye om her på bloggen, så driver jo jeg og skriver master. Den skal leveres inn i mai, og siden jeg er en sånn skippertaksperson har jeg jo spart alt til siste slutt!

Som dere vet har jeg jo vært så utrolig heldig at jeg har kapra drømmejobben. Ikke nok med det, så har jeg jo også kapra drømmemannen, og har jo to drømmebarn. Så jeg lever egentlig livet! Det er bare det at i tillegg til livet, har jeg en master. Og den masteren skriver seg ikke sjøl, har jeg funnet ut! Så da jeg virkelig begynte å jobbe med oppgava etter jul, bare ett semester etter tida, tenkte jeg at jeg hadde kjempegod tid!

Men, bare sånn for the record, er det altså ikke så lurt å spare alt til slutt! For nå sitter jeg her da, har skrevet 50 sider og mangler 30-50 sider til. Og de 50 sidene jeg allerede har skrevet, må antakeligvis skrives om... 

De to barna jeg har kan jeg bare glemme de to neste månedene, og det samme gjelder mannen min. 

Så akkurat nå sitter jeg her, uten futt og livsgnist, og føler jeg ikke har en eneste glede i livet. Forstår ikke hvordan dette skal gå!

Og på toppen av det hele behandler jeg absolutt ikke kroppen min som det tempelet den er! For det sier man jo, at kroppen er et tempel. Ikke min kropp. Den er en kiosk.Vet du hva? I påsken har jeg ikke vært sulten en eneste gang! Jeg bare spiser og spiser og spiser! Om det er stress eller bare kjærlighet for mat er uvisst. Sikkert en god kombinasjon. 

Jeg sier liksom at jeg skal ta tak i helsa etter masteren er levert inn, for akkurat nå har jeg ikke tid til å trene i det hele tatt! Men har funnet ut da, at jeg har tid til å spise riktig. Så nå tenkte jeg at jeg skulle bli litt flinkere til denne spisinga de neste to månedene før jeg har tid til å trene. 

Men en ting må jeg bare si: jeg anbefaler INGEN å ta master ved siden av mann, barn og full jobb! 

Det skal jo sies at da jeg helt bevisst utsatte all jobbing med masteroppgave til etter jul, var det faktisk fordi jeg trodde jeg kom til å være arbeidsledig (eller fulltidsstudent da) etter jul, men slik gikk det jo ikke til. Og det er jeg glad for altså, misforstå meg rett, men jeg har jo fryktelig dårlig tid da!

Grunnen til at alt dette kommer akkurat nå, er fordi jeg egentlig hadde sett meg ganske ferdig med teorikapittelet mitt, helt til jeg fikk det tilbake med 40 kommentarer på hver side fra veilederen min tidligere idag. Det var da futten forsvant.

Nå har jeg mest lyst til å grave meg ned og bare forsvinne. Wish me luck!

 

Over og ut.

-Bollefrø
 

Bollefrø akkurat nå

Jeg kan tenke meg mange av dere lurer fælt på hvordan jeg har det. Er jo tross alt dårlig til å blogge for tida, og i tillegg er jeg ikke av typen som oppdateren facebookstatusen min til enhver tid. Jeg kan heldigvis informere dere om at jeg har det veldig bra!

Akkurat denne våren her er utrolig hektisk. Jeg har begynt i ny jobb, og i tillegg har jeg en masteroppgave å levere i mai.

Jeg sitter på kontoret til sent på kveld og studerer, og ser bare ungene en liten time hver morgen. Dette er jo heldigvis bare for en begrensa periode, så jeg håper verken ungene eller Ivar blir traumatisert av dette!!

Jeg tar meg stort sett fri fra studiene fredag og lørdag. Må jo tross alt være litt tilstede i familien. Så jeg har vært på hytta fra i går til idag, og det har vært så fint! Jammen har jeg en fin familie! Idag gikk jeg først fra starten og opp på Dølfjellet sammen med Ingrid fra Tingvoll. Jeg holdt på å dævve!!! Men det var sjukt fint vær da, så det hjalp jo litt.

Etter den sjukt harde turen, tok jeg med meg Lina på tur. Vi skulle gå ned til starten. 9 kilometer i nedoverbakke. Med tauetau og sjokolade var humøret på topp. Vi hadde det så koselig!!

Vi var gjennom både Rødhette og Pannekaka både en og to ganger. Vi sang alle Karsten&Petra-sangene vi husket, og suste ned bakkene!

Men etter 7kilometer ble Lina akutt sliten. Ingenting var greit, og jeg visste jo at det bare var igjen et par lange bakker. Jeg sang, sprudlet, snakket, var morsom og gjorde alt i min makt for at dette skulle gå bra! Men vet dere hva som skjedde??

Lina sovna.. Stående i en nedoverbakke... I fart...

Ja, så da måtte jeg bære henne ned den siste kilometeren. Jeg følte meg som en ordentlig birkebeiner der jeg suste ned bakkene med Lina i armene.

Og for å sammenligne da: Johaug brukte rundt 30 minutter fra starten og opp til Skramstadsætra. Jeg og Lina brukte i underkant av to timer fra Skramstadsætra og ned til starten...

Jeg reiste hjem fra hytta idag slik at jeg kan stå opp tidlig i morgen for å studere hele dagen. Og slik går det da. Kanskje jeg blogger igjen i juni.. Hvis jeg har kommet helskinnet gjennom da. I mellomtiden kan dere jo kose dere med gamle innlegg. Mange gullkorn å finne der! Også kan dere gjerne kommentere for å motivere og inspirere meg. På forhånd takk.

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om fifty shades of GREY

Dagen startet så bra! Begge barna sov natten gjennom. Hvertfall så vidt jeg vet. Det er stort sett Ivar som våkner på natta. Jeg sover nok litt for tungt.

Uansett, Kåre våkna kl 5.30, noe som er helt ypperlig til han å være! Vi stod opp, kosa oss med grøt, barneTV, lek. Dere vet, sånn som man gjør når det egentlig fortsatt er natta, men NOEN likevel er lys våkne.

Begge barna kom seg i barnehagen, og jeg kom meg på jobb.

Så skjedde det!

Jeg skulle bare på do. Og da jeg stod over vasket hendene, så jeg det!



Det liksom glitra, og jeg tenkte først at det rett og slett var noe glitter jeg hadde fått i håret fra en av Lina sine leker eller noe sånt. Derfor kan dere kanskje se for dere panikken som slo meg da jeg oppdaget at dette "glitteret" satt bom fast i hodet mitt!!!

JEG HAR FÅTT GRÅTT HÅR!

Eller, hvertfall ett grått hårstrå! I EN ALDER AV 27 ÅR!!



Akkurat da mista jeg livsmotet... I tillegg ser jeg på det bildet her at øyelokkene mine er bekymringsfullt tunge og rynkete.

Er det virkelig sånn det kommer til å bli?

Jeg har aldri reflektert så mye over det at man eldes. Jeg syns eldre kvinner og menn er flotte, og tenker sjeldent over at de ser "gamle" ut. Men når det gjelder meg sjøl blir saken en ganske annen.

Jeg er jo i en litt spesiell situasjon nå med litt mye stress og litt for få timer i døgnet. Forrige mandag startet jeg i ny jobb. Ny FULL jobb. Etter et halvt år i halv stilling skal jeg innrømme at det var ganske behagelig. Misforstå meg rett, ny jobb er gull! Jeg er også i full gang med masteroppgave som skal leveres i mai og der ligger jeg ganske mye bak skjema.

Har jo virkelig begynt å ta tak nå etter jul. Dere vet hvordan man blir i januar... Og etter bare to uker med slit har mitt første gråe hår kommet? Og tunge øyelokk MED rynker?

Hvordan tror dere jeg ser ut i mai hvis det er sånn her det skal fortsette???

 

Nei, det orker jeg ikke tenke på en gang! Det ligner da virkelig ikke meg å være såååå negativ. Eller gjør det det?

Akkurat nå sitter jeg på kontoret på min nye jobb. Arbeidsdagen er over, og jeg skal sitte her utover kvelden og jobbe med masteroppgave. Ved siden av meg ligger det grå håret. På et hvitt ark. Jeg ser det nesten ikke...

Sånn utenom traumatiske funn på egen kropp, har jeg det veldig bra altså!

Jeg får jo ikke sagt det nok, men jeg har NY JOBB! Jeg er webredaktør i Elsikkerhet Norge, og det er så fint! Så nå går jeg og Ivar en litt mer forutsigbar hverdag i møte. De siste årene har jeg søkt jobber, men det har ikke gått min vei. Det var derfor jeg bestemte meg for å begynne på en master. Det er rett og slett ikke nok med "bare" en bachelor. Jeg ble forbigått på hvert eneste intervju jeg var på. Det var veldig frustrerende. Men det skal også sies at i løpet av de årene jeg har søkt jobber, har jeg heller aldri vært arbeidsledig. Jeg har aldri "navet" en dag i mitt liv. Jeg har ordna meg som frilansjournalist, lærervikar og kortere vikariater. Senest i høst jobbet jeg på Høgskolen i Hedmark i kommunikasjonsavdelingen. Det var jo en drøm!

Så, med god erfaring med avslag på jobbsøknader, skal jeg innrømme at jeg ikke var spesielt optimistisk etter og ha vært i intervju her i Elsikkerhet Norge. Samtidig klarte jeg jo ikke la være å håpe. Tenk om, liksom! Så dere kan jo se for dere meg på julegrantenning i barnehagen. Telefonen ringer. Det er Elsikkerhet Norge. Jeg ble helt nummen i hele kroppen! Etter litt hyggelig prat om været og sånt, fikk jeg beskjeden: DET ER DEG VI VIL HA. Ja, det var faktisk ordrett det de sa. Og vet dere hva jeg sa da eller?

ÅHH, DU GJØR MEG SÅ LYKKELIG!

Også begynte jeg å grine! For første gang i livet hadde jeg nemlig sett for meg en hverdag som arbeidsledig. Eller, jeg er jo fulltidsstudent i tillegg da, så jeg hadde jo hatt nok å gjøre. Men jeg så litt mørkt på framtida, altså.

Så for første gang har Ivar og jeg en sånn normal hverdag som folk flest: to fulle jobber, to barn som må være akkurat litt for lenge i barnehagen, tid som ikke strekker til og tusen prosjekter vi helst vil bli ferdig med i går.

I tillegg til 100% jobb og 100% studier, har jeg også meldt meg på Birkebeinerrennet. Planen var jo å trene meg opp til det, men det skjønner jeg ikke helt hvordan jeg skal få til. Jeg trener altså, det er ikke det, men det er ikke sånn at de timene jeg er med på gjør meg klar for et så seriøst skirenn. Det er selvsagt ikke et alternativ å IKKE være med! Men jeg må bare innfinne meg med at det bare får gå som det går. Jeg trener virkelig når jeg har tid, og formen er jo ikke såååå dårlig. Så jeg kommer meg jo over. Om det blir en sånn hyggelig tur som jeg egentlig hadde sett for meg, derimot, det er jeg usikker på.

Ivar har også noen prosjekter på gang. OG han ELSKER å trene. Han står faktisk opp kl 04.45 tre dager i uka og trener på treningssenter. Er ikke det litt for crazy? Han kan ikke trene på kvelden, skjønner dere, for da har han jo hundre andre ting å drive med. I tillegg til å ha kone (en kravstor en sådan) og to barn, lafter han for tiden et anneks. Og hvor er det annekset? I garasjen! Det skal stå på hytta etter hvert da, men det ville jo tatt hundre år og bli ferdig hvis han måtte reist opp på hytta hver kveld for å lafte. Han er jo veldig flink, og nå kan man liksom se hva han egentlig driver med hvis man går inn i garasjen.

På toppen av det, er han jo en superpappa og superektemann. I helgene må han nemlig stort sett være alene med ungene fordi jeg må jobbe med oppgava mi. Vi vet heldigvis at denne superhektiske perioden er nettopp det: EN PERIODE! For dette går jo ikke i lengden. Men ett semester med 200% skole/jobb skal vi få til.

Kåre har begynt å barnehagen, og det går veldig bra! Nesten litt for bra! Neida, han stortrives og har aldri tid til så mye som en hadetkos når jeg leverer han. Han har begynt å gå og sier mamma og pappa. Han kan danse og gjøre triks. I det store og hele er han innmari kul. I går hadde han bursdag, og den ble selvsagt feiret med familie, pølser, kaker og bursdagssang.

Lina trodde det var henne som hadde bursdag, for i frykt for sjalusi fikk hun ganske mange gaver hun og. På et punkt var hennes gavehaug større enn Kåre sin. Det jevnet seg for ut da. Hun er jo også veldig kul om dagen. I går hadde hun for eksempel konsert for oss på bursdagsfesten. Hun klatret opp på TV-benken og sang Tante Sofie-sangen så høyt hun bare kunne. Hun er ganske rå på sangtekster, og da vi klappet mellom hvert vers, begynte hun bare på et nytt et. Og det er ganske mange vers!

Jeg skulle egentlig dele noen kule bilder med dere, men jeg glemte å legge de inn, og nå kan jeg ikke bruke mer tid på dette innlegget her. Jeg kan allerede love dere at det blir lenge til neste gang, men hvis dere virkelig savner meg innmari kan jeg anbefale dere å sjekke arkivet. Kanskje helt fra begynnelsen, for da var jeg også ganske morsomt. Kanskje enda morsommere enn jeg er nå! Tro det eller ei!!

 

Håper dere legger igjen en sykt koselig kommentar, og at dere får en helt fantastisk helg!

 

Over og ut.

-Bollefrø

 

 

 

Bollefrø om husmorferie

La oss late som om denne bloggpausa ikke har vært, og at dere vet alt jeg har drevet med de tre siste månedene!

Dere har kanskje hørt om husmorporno, men har dere hørt om husmorferie? Det må da være for godt til å være sant! Men det er sant!! Denne helga reiser jeg på ferie til Oslo fra fredag til søndag! UTEN barn!! Ja, dere leste riktig! Jeg kan nesten ikke tro det selv!

Altså, misforstå meg rett, jeg har der strålende her i Elverum med mann, barn, jobb og livet generelt, men det skal jammen bli godt å komme seg litt bort!

Jeg mener, se så kul Lina er da!!! Sånn bortsett fra at hun er kjempetrassete om dagen og stort sett er ganske forbanna da. Bortsett fra det er hun veldig kul!

Kåre er også veldig kul, og lærer seg nye ting hver dag! Nå klarer han å stæ helt alene, og jeg tror rekorden er på over ett minutt! Det er veldig stas! Sånn bortsett fra at han er helt sjukt pappadalt om dagen da, så hvis jeg og Ivar er i samme rom går han aldri til meg! Og han begynner å skrike helt hjerteskjærende hver gang Ivar forlater rommet... Det kan være noe med at jeg slutta å amme denne uka. Etter og ha våknet hver morgen de siste par ukene av et kraftig bitt i puppen, sa jeg omsider stopp. Ikke tror jeg det er noe melk igjen uansett.. Men utenom det, har vi det dødskult altså! Kåre liker meg veldig godt noen ganger, og det setter jeg pris på!

Så hva skal en husmor som ikke har hatt barnefri på 10 måneder finne på i Oslo? Ja, det kan du si! Først og fremst skal jeg møte folk jeg ikke pleier å møte så ofte. Det blir veldig kult! Har litt ledig tid på lørdag, så hvis noen vil møte meg er det kult!

Utenom det vil jeg kjøpe litt julegaver, og kanskje litt stæsj til meg sjæl. Skal hvertfall på Pickles og drømme meg bort!

Apropos Pickles og strikking, så har jeg faktisk strikka ferdig mariusgenseren min! Endelig! Den starta jeg på i august i fjor!! Det tok jammen lang tid, men den ble jaggu fin! Her har jeg den på mens jeg skolder og skraper en gris. Ja, for sånt driver jeg med! Neida. Joda. Men vi har jo hatt en gris på fôr hos noen venner, og nå har vi (Ivar) drept den, og vi (Ivar) har slakta den! Nå har vi (Ivar) pakka den ned og lagt den i fryseren. Så langt er vi veldig fornøyde og har smakt på både svinestek og bacon!

Så her går livet sin vante gang, selvom det blir en litt uvant helg. Alt i alt har vi det strålende, og jeg gleder meg til en helg borte så jeg tid til å savne det fine a4-livet mitt litt.

Bloggpausen (som vi fortsatt later som om ikke eksisterer) er offisielt over! Kommenter først, les etterpå. Neida. Bare dere kommenterer!

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om bamsen

Da Lina ble født hadde vi ikke kjøpt inn noen smokker aller andre ting som kan fungere som en propp når babyen er utrøstelig. Etter noen dager kjøpte vi inn smokker, men de spratt rett ut igjen, så det ga vi opp ganske fort. Og da hun var 9 dager gammel fikk hun en veldig fin bamse! Den ble hennes aller beste venn. 

Bamsen er med oss overalt, og viktigst av alt så er den med i senga. Hun holder rundt den natta lang, og våkner med et skrik hvis hun ikke finner han. Bamsen heter forresten Basse. Men vi kaller han bare bamse.

Vi kan rett og slett ikke forestille oss et liv uten bamsefar i lia (som han også blir kalt). Siden hun er så avhengig av bamsen, har vi (altså mamma aka bestemor Gro) kjøpt inn TRE reservebamser. Kåre eier riktignok den ene, og så har vi en på hytta og en ekstra en hjemme. Men ingen av de andre bamsene er så slitt som Basse. Han har jo blitt gulpa på, spydd på, bæsja på og tissa på, bare for å nevne noe. Så han har måttet tåle en del 60gradersvasker og runder i tørketrommelen. Faktisk kan man egentlig ikke se at bamsen til Lina og reservebamsene en gang har vært like...


Et gammelt illustrasjonsbilde som viser bamsens viktighet. Her var Lina bare 9 måneder gammel (og sov i spagaten...)

Så dere kan jo tenke dere hva som skjedde i går.. Ja, jeg glemte bamsen i barnehagen.

Vi hadde en ganske hektisk ettermiddag i går. Først henting i barnehagen, en rask middag, Lina og Ivar dro på turn og så var vi på teater. Vi var ikke hjemme igjen fra teateret før kl 20.30, altså halvannen time etter vanlig leggetid. Lina var dødssliten, og litt høy på sukker. Hun fikk kveldsmat og dusja før vi oppdaga: F#%&$/#)EN, bamsen er i barnehagen!!!!

Jeg forklarte problemet til Lina, og hun syntes først det var supert at hun fikk låne bamsen til Kåre, men da hun la seg lå hun i senga si og skrek/gråt/hulket: BAMSEN MIN!!! Helt til hun slukna kl 22. 

Hun sov til kl 1.15, og da våkna hun med et skrik. Hun var helt utrøstelig, så jeg tok henne inn på rommet vårt. Der lå også Kåre lys våken. Lina nekta å sovne, Kåre nekta å sovne. Kåre bæsja, Lina skrek. Dere kan tenke dere. Det var en natt fra HELVETE.

Vi er jo ganske bortskjemt med barn som sover.. Eller, bortskjemt med en Lina som sover natta gjennom. Kåre våkner gjerne 3-4-5 ganger hver natt for å få pupp. Vi er hvertfall ikke vant til slik skriking i såååå mange timer. 

Jeg spratt opp så fort klokka ble 6.45, og dro bort i barnehagen for å hente bamsen. Men der lå det jo ingen bamse. Vi sjekka på plassen, i skuffen, i vogna. Ja, overalt. Ingen bamse var å oppdrive.

Jeg dro hjem bamseløs. Lina satt i trappa og skrek da jeg kom hjem. Jeg lette i bilen og hele huset nok en gang. 

Det var da jeg fikk øye på den.. Kofferten som sto lukket og låst i et hjørne i stua. Slett ikke så lett å se. Jeg tenkte: det kan for F$(%/&=#EN ikke være mulig!! 

Tror dere ikke bamsen lå i kofferten.?

 

Jeg ble så paff, kasta bamsen opp til Lina, hun ble stille med en gang. Jeg stod opp og kjørte til Hamar for min aller første masteroppgaveveiledning, og nå sitter jeg her som en zombie og skulle ønske jeg likte kaffe. Heldigvis liker jeg sukker. Det blir dagens redning.

Medlidenhet mottas med takk.

 

Over og ut

 

-Bollefrø

Bollefrø om sykt kule barn

Ja, nå er det jammen lenge siden jeg har blogga! Jeg tenker på bloggen nesten hver dag, og har til stadighet store planer om å sette meg ned og blogge, men det blir alltid med tanken (som så mye annet). 

Men nå er jeg alene med begge ungene i fire dager. Ivar er på hjortejakt, og reiste til Bergen i går, så jeg er alenemor i fire dager. Og som det skippertaksmennesket jeg er, sitter jeg nå her, en fredagskveld. Klokka er såvidt passert åtte. Huset er rydda og støvsugd, klesvasken er tatt, ungene sover og jeg slapper av. Guri, så effektiv jeg blir når jeg virkelig må! Jeg syns det er ganske kult at det går så innmari bra da, for jeg har nemlig aldri vært alene med begge to en eneste kveld. Altså, jeg har aldri lagt dem alene! Det er jo egentlig litt flaut at jeg ikke har gjort det i løpet av de åtte månedene Kåre har levd, men det har liksom ikke vært nødvendig. Men jeg får det altså til, og faktisk er jeg ganske god på det. Og, for å være ærlig, så har jeg grua meg til å være alene med dem skikkelig lenge. Men de er noen prakteksemplarer av noen barn! Bare for å skryte...


Lina er innmari festlig om dagen. Hun har bytta barnehage nå i høst, og har blitt som en helt ny person. Hun har det innmari bra der, og vil helst ikke hjem når vi henter henne, og det er innmari godt å se! Hun skravler, fører samtaler, hopper, løper og er så full av energi at jeg skjønner ikke hvor hun får det fra. Hun har riktignok ikke lært seg at det går an å ta flere biter av pannekaka, framfor å ta hele i munnen på en gang... Som bildet over viser... Men, det kommer seg nok. Hun har slutta med bleie og er innmari flink til å si ifra, og har sjelden uhell. Det har tatt tid, men endelig!!! 


I helga var vi i Oslo, og Lina kjørte T-bane for aller første gang (hvertfall som hun kan huske). Hun syns det var dødskult og ropte: WOW, hver gang vi kjørte videre fra en stopp. 


Det er rart å tenke på hvor utrolig stor hun har blitt på så innmari kort tid. Nå for tida har hun dilla på Hakkebakkeskogen, og det er så deilig. I flere måneder har vi nemlig BARE sett på Peppa Gris, og det ble litt mye i lengden altså. Det er riktignok jeg og Ivar som har "påført" denne nye "dillaen", men det er fordi vi skal på teater på mandag og se på nettopp Hakkebakkeskogen. Lina løper rundt dagen lang og synger alle sangene hun kan, og nå tror jeg nesten hun kan litt fra alle. Hun er veldig god på sangtekster, og nå har rytmen også begynt å komme. Mangler bare melodi...


Jeg skal selvsagt ikke glemme å skryte av Kåre.. Han er nemlig også litt av et barn.. Det er lenge siden han reiste seg opp, og nå er han stort sett sur hvis han ikke får stå/klatre. Han reiser seg opp og kan nå stå veldig stødig mens han bare holder seg fast med en hånd. Jeg tror nok han begynner å gå før han runder året, men vi får se.. Han er hvertfall ganske kul og blid. Det er et helvete å skifte bleie på han, for han skal nemlig IKKE ligge på ryggen. Du kan tro jeg koser meg med alle bæsjebleiene (han kan bæsje opp til 6-7 ganger om dagen). Permisjonen min fikk en brå (men fin) avslutning. Plutselig fikk jeg nemlig jobb. En deltidsstilling på Høgskolen i Hedmark i kommunikasjonsseksjonen. En drømmejobb jeg bare ikke kunne si nei til! Så i august var Kåre 50% med meg og 50% med Bestefar Finn som sporty stilte opp som dagbestefar. Kåre har storkost seg! 


På tirsdag gikk Ivar ut i permisjon, men han dro jo rett på jakt, så han starter på ordentlig neste uke. 


Også var det litt selvskryt da. Det er jo tross alt derfor jeg har denne bloggen!

Her går det slik som det pleier: Jeg starter et nytt og bedre liv hver mandag, på onsdag går det vanligvis skeis og da tenker jeg: Nå er det jo nesten helg, så da er det bare å starte på nytt igjen neste mandag. 

Og sånn går det. Men jeg driver liksom og trener litt, også driver jeg liksom og spiser sunt. Jeg syns jo det er et herk hele greia, og skulle ønske jeg var en slik person som likte å trene og likte å spise moderate mengder mat, og hovedsakelig sunn mat. Istedenfor er jeg en slik person som hater å trene, elsker å spise mye mat, og hovedsakelig usunn mat... Det er og blir en dårlig kombinasjon.

Nå skal jeg skjære opp litt frukt og late som jeg koser meg med det. Antakeligvis kommer jeg til å spise opp lørdagsgodteriet til Lina. Jeg skal finne fram strikketøyet mitt og kose meg med Nytt på Nytt. Også skal jeg håpe og tro det ikke er over en måned til neste gang jeg blogger!

Over og ut.

 

-Bollefrø

Bollefrø om sykveld

Ane svigerinne har fått sydilla og skaper de vakreste plagg om dagen! Dere skulle bare sett!!

I 2008 hadde jeg også bestemt meg for å få sydilla, og fikk en super symaskin av mamma. Men sydilla kom aldri, og det eneste jeg har lagd med symaskina mi er skjeivt forkle og gardiner til hytta..

Nå så jeg mitt snitt til å lage noe brukbart med symaskina mi, så jeg inviterte meg selv, Marit svigerinne og Eva svigermor på sykveld til Ane!

Så der satt vi, som sydamene i Fredriksons Fabrik, og sydde i timesvis! Klokka var nesten midnatt da vi dro hjem igjen, og da hadde jeg jammen lagd mitt første plagg!

En bukse til Kåre!

Jeg gjorde omtrent alle feilene jeg kunne gjøre på en så enkel bukse. Først sydde jeg igjen midjen og måtte bruke ganske lang tid på å sprette opp. Jeg sydde med feil søm en del ganger også, så sprettekniven min ble flittig brukt! Da buksa var helt ferdig kom jeg på at jeg hadde glemt å feste en eneste tråd og måtte gå over alle sømmene for å rette opp i det.

Men til slutt ble den innmari fin da! Jeg er så fornøyd! På forhånd takk for all skryt og hyggelige kommentarer!

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om telttur og pallemøbler

I går hadde jeg 5 lesere, og det syns jeg er fullstendig forståelig. Altså, hvordan folk klarer å blogge opp til tre ganger om dagen har jeg absolutt ingen forståelse for, for så interessant er faktisk ikke livet mitt.

Denne sommeren har vi bare hatt to uker sommerferie, og har hatt omtrent to solskinnsdager. Jeg tror vi bare hoppet over sommeren i år jeg, så sydentur i oktober er allerede planlagt, for dette været er ikke bra for sjela! 

Den første ferieuka tilbragte vi på Nordmøre hvor foreldrene til Ivar har hytte. Der hadde vi den ene solskinnsdagen og da var vi på stranda. Etter 5 dager der dro vi hjem til Elverum for å ha party for Ivar som fylte 30 år! Jeg har i lang tid planlagt tidenes bursdagsgave til Ivar, og jeg som er så dårlig på å holde på overraskelser har virkelig anstrengt meg den siste måneden for å ikke snakke om det. Jeg har nemlig booket både fly og hotell til Riga, OG ordna barnevakt for Lina og Kåre i FIRE dager! Det blir riktignok ikke før i februar, for da regner jeg med at jeg ikke ammer lenger. Jeg orker for det første ikke å pumpe 40 porsjoner med melk så vi kan dra på tur i nærmeste framtid, og jeg orker heller ikke dra på tur med melkespreng. Så vi får glede oss i et halvt år i stedenfor. Ivar ble veldig fornøyd da! 

Etter festen til Ivar skulle vi egentlig på telttur i Jotunheimen, men det var spådd så kaldt vær, og med 7 grader som varmeste de tre dagene vi skulle være der, bestemte vi oss for å droppe det og dro heller på telttur nedover svenskekysten. Først en natt i Strømstad, deretter to netter i Fjällbacka, før vi hadde en dag i Gøteborg og to netter hos tanta til Ivar som bor litt utafor Gøteborg. Vi hadde en helt strålende tur med overraskende mye sol, men alt for mye vind. 


Vi fikk telt i bryllupsgave og det var ingen sak å få plass til oss fire der. (Nå så Lina bildet og sa: Kåle liggel på magen, pappa sovel og Lina sitter!). Vi var opptatt av litt komfort, så vi satset på Ivar sitt nye rolce royce liggeunderlag og en diger luftmadrass. Lina elsker å ligge i telt og sov lenger enn oss hver morgen!




Lina og Kåre er sykt blide unger, og det er ingen sak å ha dem med på tur. Jeg tror Lina syns det er helt supert å ha ferie. De siste ukene i barnehagen var hun så sur og trøtt og sliten, ja, nesten litt utbrent. Men nå i ferien har hun bare vært blid, og om hun blir sur varer det aldri mer enn noen få minutter før det er glemt. I tillegg er hun omtrent helt bleiefri nå! Det er kjempedigg!



De har selvsagt fått matchende klær! Det er bare sånn vi opererer!



Kåre har blitt kjempesterk og står både på alle fire, i planken og tar push-ups! For et barn!!!

Idag har vi vår aller siste feriedag sammen, og vi skal opp på hytta en tur i regnet. Jeg sov lenge i går så idag måtte jeg opp tidlig. Jeg er SÅ trøtt! Jeg hadde helt glemt hvor slitsomt det er å amme på natta i så mange måneder, hver enste natt.. Jeg gleder meg innmari til å sove en hel natt, og kanskje til og med helt til kl 8! Jeg gleder meg også ltit til det blir mørkt på kveldene ute, for når det er så lyst som nå glemmer vi helt å legge oss, og klokka blir alt for mye hver kveld!

 

De siste ukene før ferien var preget av prosjekt etter prosjekt. Jeg hadde virkelig troa på at sommeren skulle komme, og satte i gang med å lage nye utemøbler. Skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde orket å gjøre det hvis jeg hadde visst at vi kun hadde fått brukt dem 3-4 ganger i år. Jeg hadde nemlig så innmari lyst på nye møbler, og ville lage en ordentlig koselig uteplass. Men vi hadde rett og slett ikke råd til å bruke spesielt mye penger på det, og jeg måtte være litt kreativ. Jeg er ikke spesielt praktisk anlagt, men jeg kan jo male. Så vi fant paller som jeg vasket, pusset og malte, og vet dere hva? DET BLE SÅ KULT!!! Jeg tenkte nemlig at jeg ville bruke mange fine, kule, freshe, knæsje farger, slik at man bare ble lykkelig så fort man satte seg ned i de nye møblene. Også syns jeg det er litt skummelt å ta slike fargerike valgt inne i huset, fordi jeg er så redd for å bli lei dem, men med disse norske "sommerne" rekker man jo ikke bli lei før høsten kommer.




I tillegg til å pusse, vaske og male pallene, har jeg pusset, vasket og malt to kjempefine trestoler som jeg har fått av mamma. Ivar har kjøpt ny grill, kullgrill så klart! Og så kjøpte jeg en utehylle. I den har jeg krydderurter, og oppi boksene er alt vi trenger for å spise middag ute: servise, bestikk, servietter, grytekluter, kjøkkenhåndklær, krydder og alt dere kan tenke dere. Fint ble det hvertfall! Vi har også en liten bålpanne vi kan fyre opp i, så om det er opphold kan vi fint sitte der uansett temperatur! 

Nå kan dere gjerne skryte litt av hvor sykt fint det ble! På forhånd tusen takk og jeg er helt enig! 

Nå skal vi trosse regnværet og dra på hytta en tur, og hvis jeg ikke husker helt feil har jeg visst instisert på å få skvisa inn en joggetur til Hemmelfjellet. Jeg angrer! 

 

Over og ut.

 

-Bollefrø

Bollefrø om teltlivet

Klokka er nå 21.47 og jeg har lagt meg tidlig med en hensikt: å sove. Men så slår den dårlige samvittigheten inn: Jeg har ikke blogga på halvvannen måned. Skjerpings. Med andre ord: jeg dropper søvnen og prioriterer bloggen. Ikke så typisk meg, men noen ganger glimter jeg til. Det er rett og slett fordi Kølla (som egentlig heter Stian), en venn av Ivar (!!), viste seg å være en fast leser OG fan! Og når en fast leser OG fan spør om jeg ikke snart kan blogge litt, har jeg bare ikke hjerte til å si nei!


Dette er Kølla (Stian). Han drømte om å få være med på bloggen, og det kan jeg bare ikke si nei til!

Det er så mye annet jeg egentlig hadde tenkt til å blogge om, og jeg har allerede gjort i klart bildene, så før jeg blogger om teltlivet kommer en kjapp oppsummering om hva jeg har drevet med den siste halvannen måneden:



Jeg har vært i TO bryllup! Jeg var strålende fornøyd med denne kjolen som jeg hadde i det første byllupet vi var i siste helga i mai, men etter noen dager i Barcelona uten solkrem kunne jeg ikke bruke denne i det andre bryllupet! Hele ryggen min så jo ut som en verdenskart! Så jeg måtte bite i det sure eplet og bruke en "gammel" kjole som jeg aldri hadde brukt før, med lukket rygg. Følte meg fin likevel (helt til jeg klarte å ødelegge hele kjolen og Ivar måtte sy den igjen.. Den historien fortjener et eget blogginnlegg)..


Dette var før kjolen revna altså..


Jeg og Kåre har vært i Barcelona på ferie. Dit reiste vi i starten av juni med mine to søstre som også har hver sin baby omtrent på samme alder som Kåre (nei, vi planla det IKKE oss i mellom!). Der var vi i fire dager og koste oss! For noen barn å reise med! Nora, Kasper og Kåre er et dreamteam uten like! 


På begge flyturene hadde vi hver vår treseter for oss selv helt bakerst i flyet litt unna folk. Det var jo supert i tilfelle en av barna skulle få skrikern, men det var det ingen av dem som fikk! De bare sov. Kåre sover best med masse greier i ansiktet, så her ligger han pakket inn i jakka mi med en gulpeklut over ansiktet. Det blir ikke bedre enn det, synes Kåre!



I Barcelona gikk vi rundt i byen fra tidlig morgen til seint på kvelden. Vi gikk fra kafe og restaurant til kafe og restaurant for å amme, og i mellom alle ammepausene så vi og opplevde denne fantastiske byen. Hvertfall deler av den. På vei til flyplassen den siste dagen så vi at det tydeligvis var flere kule steder i denne byen, og vi må ta minst to langhelger til for å oppleve mer! Men Barcelona har liksom alt; både storby og strand, shopping og restuaranter. Veldig deilig med et lite avbrekk fra hverdagen. Jeg er jo i permisjon, men det betyr jo ikke at jeg kan dra meg og sove lenge hver morgen (slik jeg gjorde da jeg var i permisjon med Lina). Lina våkner stort sett i 5.30-tida og er lys våken og helt i hundre. Hvis Kåre sover da, varer ikke det så lenge.. Hun er veldig god til å vekke "Kåle" mens hun sier "HYSJ, MÅ IKKE VEKKE KÅLE". Deretter må hun ha litt mat for å døyve den akutte hungersnøden hun våkner med hver morgen. Ivar drar på jobb i 6.30-tida, og etter det er jeg alene med de to små. Kåre sovner stort sett enten i vognbagen eller i saccosekken, så jeg og Lina koser oss masse med kvalitetstid på morgenen før vi triller eller kjører i barnehagen i 8-8.30-tida. Og når jeg komer tilbake derfra blir det jo litt dumt å legge seg ned og sove, så da må jeg jo liksom gjøre litt da. Ordne, rydde, henge opp/brette/vaske klær og andre ting som hører med å være i permisjon. Ja, koser forresten masse med Kåre da. Så nettopp derfor var det veldig deilig med fire dager i Barcelona. Kåre sover jo stort sett, og det er ingen sak å ha han med seg rundt omkring. 


Lina er veldig enten eller om dagen: enten er hun dritsur, eller så er hun kjempeblid. Stort sett er hun dritsur og skikkelig trassete, men når hun er blid, DA ER HUN BLID! Og da er vi så lykkelige alle sammen. Hun er veldig omsorgsfull og ELSKER Kåre! Etter et par runder med biting og slåing, har hun bestemt seg for at hun liker han likevel, og nå er det bare kos og nuss hele tiden. PÅ morningene når jeg sitter og ammer Kåre, sitter Lina ved siden av meg og ammer bamsen sin. Og når jeg sitter på do på morningen, sitter Lina ved siden av meg på potta si. Vi gjør alt sammen sammen! Når Lina tisser sier jeg: Så flink du er! Og når jeg tisser, sier Lina: Så flink du er, mamma! Med enda mer entusiasme. Jeg føler meg som en mester til å tisse!



Hun skal alltid hjelpe til, og med armen rett opp i været, bærer hun veska si inn til barnehagen helt sjøl og er strålende fornøyd med egen innsats!


Jeg hadde selvsagt glemt at det var fotografering den dagen det var, og kom på det noen få minutter før vi skulle dra. Tilfeldigvis var vi på Rena akkurat den morningen, og mamma hadde heldigvis et lager fullt av gamle strikkebomullsgensere fra da jeg var liten, og Lina fikk bruke en av dem. Da slapp hun å bruke en kjedelig hvit genser med en del flekker som ikke går av... 

Men nå: Over til teltlivet som er det dette innlegget egentlig skal andre om! Ivar er jo gammel speider og er en sånn en som liker å være ute i friluftslivet og naturen og slik. Da jeg møtte Ivar skrøt jeg på meg at jeg OGSÅ likte det fryktelig godt. Jeg skrøt av alle 2000-meterne jeg hadde vært på, og unlot elegant å nevne at jeg gråt meg opp på hver eneste topp mens pappa sa: bare ett skritt til nå, så er du nærmere toppen.. Og jeg ringte mamma og spurte om hun ikke kunne komme og hente meg. Neida, det nevnte jeg ikke. Jeg nevnte bare alle gangene jeg hadde gått Glittertind, Nautgardstind, Surtningshui, Svartdalspiggene og mange mange fler. Ivar falt pladask! Dette er snart fem år siden, og vi har tilbragt særdeles få netter i telt! Lina sov i telt da hun var 10 uker gammel, og det gikk kjempebra, og vi hadde store planer om å gjøre det igjen, men det har bare ikke skjedd. Men NÅ i helgen fikk vi endelig somla oss på tur!

Ivar eier en liten båt med en kamerat, Geir Inge, og vi reiste på tur med Geir Inge og dama! Siden det var Fløterfestivalen i Osen kjørte vi båten ut på Osensjøen og fant en fantastisk fin strand hvor vi slo leir.



Lina fikk ny redningsvest på torsdag og var storfornøyd, så på torsdag ettermiddag satt hun på båten i hagen og ropte: NÅ KJØRER VI!! Og hun ville helst ikke ta den av seg på kvelden. Du kan tro hun var fornøyd da hun endelig fikk kjøre båt på ordentlig!!


Kåre var ikke like fornøyd med sin redningsvest og syns nok den var fryktelig ubehagelig å ha på seg.. Men vi dro ikke akkurat langt. Det tok KANSKJE to minutter i båt, så det gikk bra..


Vi var usikre på hvor lurt det var å telte på en sandstrand, men kom til slutt fram til at vi tok sjansen. Vi hadde med bøtte og spade til Lina, og det var alt hun trengte: hun var i paradis. Hun løp rundt splitter naken i vannkanten og i sanden og hadde det som plommen i egget. Det ble faktisk ikke et problem med all sanden, og vi kunne ikke hatt en bedre teltplass!


Det vi kan bli "litt" bedre på er å pakke. Vi hadde ikke snakka noe særlig om hva vi skulle ha med oss, og vi troppet opp med ALT for mye bagasje. Jeg brukte ikke en brøkdel av hva jeg hadde med meg. Neste gang vi skal på tur skal vi gå gjennom hvert eneste plagg som skal med, og vurdere nøye om det er nødvendig eller ikke. Det er jo alltid litt uforutsigbart når man reiser med barn. Lina driver jo og slutter med bleie, og man vet aldri hvordan dagene blir og hvor mange skift som må til. Kåre er jo bare en liten baby som både gulper litt og bæsjer MYE. Men man skulle jo tro vi visste hva vi trengte selv.. Tydeligvis ikke. Men dette var årets testtur, og neste gang skal vi ha med oss mye mindre!


Rett på andre siden av sjøen var Fløterfestivalen så vi hadde gratis livemusikk både fredag og lørdag. Det var akkurat så høyt at vi hørte musikken, men at barna likevel fikk sove godt. Helt perfekt!




Lina elsker å sove i telt, og hun sov så innmari godt!! Kåre, derimot, var våken til alle døgnets tider. Han ble nok litt forvirra over at det var så innmari lyst der hele natta..  Det var forresten derfor jeg måtte legge meg så tidlig idag.. Vel, den planen gikk jo rett i dass ser jeg nå, tre kvarter etter jeg starta på innlegget.. Ivar ligger ved min side og snorker..


Bortsett fra litt mindre nattesøvn enn ellers, hadde vi en strålende tur. Det er absolutt ingen sak å være på tur når barna bare er blide og glade! Det skaper så god stemning og godt humør på alle oss andre, at vi også har kunnet slappe av og kose oss. Kanskje teltlivet er noe for meg..? Hvertfall på sommeren! IKKE vinteren. Jeg og Ivar måtte sove i lavvo en påske, og det husker jeg absolutt ikkes om en spesielt god opplevelse.. Men sommertelttur på sandstrender.. Ja takk! 

 

Nå har klokka runda 22.30, og jeg kjenner jeg driver og dupper av! Kanskje jeg ikke venter en hel halvannen måned til neste gang..

 

Over og ut.

 

-Bollefrø

 

Bollefrø om å studere med små barn

Jeg glemmer stadig at jeg egentlig er fulltidstudent, men nå er det full skjerpings. Deadlines som nærmer seg på oppgaver som må leveres, har ført til at jeg nå har rydda meg kontorplass på gjesterommet. Der har vi egentlig kontor, men siden det er så lenge mellom hver gjest som bruker rommet, blir det til et roterom mellom hvert besøk. Nå har det ikke blitt brukt siden jeg hadde hjemmeeksamen i desember.

Så denne morningen hadde jeg tenkt til å være seriøs! Det startet med at Lina sov to timer lenger enn vanlig, som igjen førte til at jeg og Kåre også sov to timer lenger. Dermed var vi ikke hjemme igjen fra barnehagen før nærmere 9.30. Da hadde heldigvis Kåre sovna, og jeg lagde meg en kjapp knekkebrødfrokost før jeg gikk inn på kontoret. Da jeg hadde rukket å bla meg forbi innholdsfortegnelsen, forord og innledning, rakk jeg akkurat å lese overskriften på kapittel 1 før Kåre våkna...


Kåre må finne seg i mye, og idag måtte han studere litt med meg. Det tok ikke lang tid før han var oppslukt i boka..



Men innen ett minutt bæsja han så det buldra i buksa! Jeg ble lettere oppgitt, men det var jo ikke stort jeg kunne gjøre med det..


Jeg skal innrømme at jeg ble enda mer oppgitt da jeg så at det var bæsj oppover ryggen hans. Her er flekken forholdsvis liten, men den vokste seg større og større helt til jeg la han på stellematta. Og når jeg tok av bodien var det jo klart han fikk bæsj oppover hele ryggen og jeg måtte skylle hele ungen i vasken. Det syns ikke Kåre er spesielt kult, så han skrek og skrek og skrek helt til han fikk smokken sin, og vi ble venner igjen..


Som tobarnsmor må også jeg finne meg i ganske mye, og idag får jeg vel bare finne meg i å studere litt senere når han faktisk sover. Nå får vi ha litt qualitytime, magetrening og sangstund. Men først av alt: amming og lunsj! 

Lykke til med studiene, si!

 

Over og ut.

 

-Bollefrø

Bollefrø om å være mørkeredd

Jeg må nok bare innrømme det: jeg er litt mørkeredd...

I kveld er jeg, Lina og Kåre alene på hytta. Ivar og Marit er noen hundre meter lenger bort i veien på en annen hytte. Altså, jeg unner dem virkelig en kul kveld, men SOM jeg skulle ønske at dem var her!

Her har jeg sittet i kveld, helt mutters alene, og jeg ser bevegelser i øyekroken hver gang jeg rører på hodet. Har konsentrert meg veldig om strikketøyet mitt da, for å si det sånn. Nå har jeg endelig klart å psyke meg opp til å legge meg. Dere kan tro jeg hylte da jeg så en mus utenfor hytta, i lyset av kjøkkenvinduet da jeg pussa tenner.. Da jeg skulle ut på do (med telefonen lett tilgjengelig i BHen) så jeg for meg de verste likene jeg har sett på TV. Jeg så virkelig for meg at jeg kom til å bli drept. Begynte selvsagt å tenke på Snømannen av Jo Nesbø og så for meg at jeg ville bli funnet i morgen, halshugget i skogen.. Er det ikke grusomt?

I all frykten husker jeg selvsagt på de to barna som sover så søtt inne på hytta, og jeg har lagt utallige rømningsplaner for hvordan jeg skal få med meg begge ut NÅR det kommer en seriemorder for å drepe oss. Jeg har aller mest lyst til å hente inn Lina hit, slik at vi sover i samlet tropp, men da får ingen av oss sove. Og skal jeg være ærlig vet jeg jo at alt dette høres helt tullete ut. Men slike tanker og frykt for å dø og slike ting har kommet innmari etter at jeg fikk barn. Jeg tror ikke det har skjedd en eneste gang det siste året at jeg ikke har tenkt at jeg kommer til å dø idet jeg setter meg i bilen. Det samme gjelder Ivar. Jeg blir alltid litt stressa hvis han ikke ringer på vei hjem fra jobb! Herregud. Når jeg skriver dette 'høyt' ser jeg jo hvor tullete det er, men når man har lest Harry Hole og i tillegg følger med på nyhetene, ser man jo at det skjer ulykker hver eneste dag! Hva skal jeg gjøre for å bli kvitt disse tankene? Hadde vært så deilig og ikke tenke på hva som vil skje med Lina og Kåre hvis jeg og Ivar dør, hver dag!!

Jøss, nå var jeg virkelig i det litt dypere, filosofiske hjørnet. Det ligner ikke meg! Sånn går det vel når man sitter alene en hel kveld med strikketøyet sitt og bare tenker: en vridd, to rett, ny farge, 1, 2, 3 rett, ny farge... Osv..

Sånn utenom en enorm frykt for å bli drept på vei til utedoen, har vi hatt en ordentlig utedag her på hytta. Det har vært langt ifra idyllisk siden Lina har surva stort sett uten stopp... Men vi starta dagen med frokost ute ved bålpanna i sola. Det hadde vært en helt perfekt start på dagen, hadde det ikke vært for all denne survinga. Jeg og Kåre dro på butikken en tur, og da vi kom tilbake dro Ivar og Lina på pulktur. Kåre sovna i vogna, og jeg satte meg i sola ved bålpanna og strikka. Kåre sov fra 12-16 og gikk glipp av alle som var innom for å grille.

Lina sitt humør ble bedre etterhvert og vi to hadde en fin skitur noen hundre meter fram og tilbake i løypa. Det blir ikke stort lenger når man går på ski med ei som ikke en gang har fylt to år. Men det skal sies at hun er sykt god på ski med tanke på alderen, og jeg og ivar snakker daglig om hvor lange turer vi kan gå med henne neste år.. Vi er muligens litt vel optimistiske..

Sånn alt i alt har det vært en fin dag altså. Kjenner jeg oss rett har vi nok allerede fortrengt all survinga når vi våkner i morra..

Nå har vi vært her i en uke, og vi gruer oss allerede til ferien er over. Jeg kan ikke skjønne at noen kan ha det bedre enn oss, jeg! For VI har det bra vi!! Nå skal vi nyte de siste dagene med konstant fyr på bålpanna! Håper dere har en like fin påske som oss (selvom jeg egentlig ikke kan skjønne hvordan det kan gå an).

Fikk forresten påskeegg av Ivar idag. Vi pleier ikke gi slike egg med godteri. Vi spiser så mye godteri ellers i påsken, så det ville bare blitt smør på flesk. Så av meg fikk Ivar skjeggolje og skjeggbørste. Det ønsket han seg, og dessuten er det noe alle med skjegg og bart må ha! Selv fikk jeg den nyeste boka til Jo Nesbø, men den tør jeg hvertfall ikke begynne på nå i all denne frykten!

Nå skal jeg prøve å sove litt, mens jeg håper (men tviler på) at Ivar er på vei hjem hit NÅ..

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om sol, ski og loooove

Herregud, som vi koser oss på hytta. Dette er vår aller første påske her, og påskepynten Lina har lagd i barnehagen henger selvsagt på veggen. Bak hytta har Ivar gravd en helt herlig bålgrop med tre sofaer, bord på hvert hjørne og bålpanne i midten. For en mann! Han bare ordner opp, han! Vi kom opp hit på lørdag, og har tilbragt mesteparten av tiden ute. Lina blir bare flinkere og flinkere til å stå på ski, og jeg og Ivar bytter på å gå på tur. Når vi trenger det, drar vi ned på Rena til mamma og pappa hvor vi bader og vasker klær. Det er helt perfekt!



Lina har begynt å spise rosa egg til frokost. Jeg skammer meg litt over å si at jeg har blitt "inspirert" av fotballfrue. Bloggen hennes er min "guilty pleasure", og da hun skrev om rosa egg, prøvde jeg det samme. Lina er skikkelig klæsete og vil helst ikke smake på annen mat en pasta og pølser. Det er et problem, og jeg tenkte at rosa egg kanskje var noe hun kunne være åpen for. Og sannelig hadde ikke Fotballfrua og jeg rett. Første gangen vi prøvde det skulle hun få egg til kveldsmat. Da kokte jeg ett egg til henne og tre egg til Ivar (alle ble rosa altså), og da spiste hun TRE egg!!! Jeg ble så glad at jeg kunne ha grått! Så nå spiser Lina masse egg! Vi skal selvsagt utvide reportoaret til grønne, blå og gule egg også..


Kåre er selvsagt med på hytta han og, altså. Han gjør som han alltid gjør: ligger lavt. Sover store deler av døgnet og er veldig blid og kul når han er våken!


Lina elsker å sitte i pulken, og er storfornøyd med å sove der på dagen. Jeg og Ivar bytter på å gå på pulktur. Lina sovner stort sett som en stein før vi i det hele tatt har kommet oss ut i skiløypa. Så langt har vi vel gått et par turer hver. Mens jeg nøyer meg med å gå opp på Dølfjellet, går Ivar inn på Raufjellet.... Dølfjellet er en tur på ca 8km fra hytta og tilbake, mens Raufjellet (tur/retur( er en tur på nærmere 2,4 mil.. Det er litt forskjell på oss, kan du si. Ivar er supersprek, mens jeg bare later som...


Da vi var på Rena sist fant jeg igjen denne lekre lua. Den hadde jeg da jeg var liten. Det var "øreflapplua" mi, og hver gang jeg rista på hodet kom det lyd. Nå er det Lina som bruker denne lua. Den er riktignok litt for stor, så hun må ha en buff under, men se sååå søt da!


Her er jeg forresten på toppen av Dølfjellet med Lina sovende i pulken. Se så sprek jeg later som jeg er a! Sannheten er at jeg er dausliten og har ikke tall på hvor mange ganger jeg vurderte å snu og bare juge om at jeg hadde vært på toppen.. Men jeg gjorde ikke det altså. Kom meg helt opp! Typisk meg å fullføre det jeg starter med (neida.. joda.. neida...)


Fra mandag til tirsdag var Kåre og jeg forresten hjemme i Elverum en liten tur for å male ferdig rommet til Lina. Vinduskarmen, døra, gulvlistene og gulvet manglet opptil flere strøk. Planen min var at denne ekspressoppussingen skulle ta tre dager og 6 liter veggmaling. I stedenfor tok det en hel uke, altså sju dager, og 18 liter maling! Det skal sies at midt under oppussinga fikk jeg omgangssjuke, som førte til at jeg gikk ned 2kg på under et døgn. Det var helt grusomt! Nå er jeg endelig ferdig, og nå skal gulvet få herde mens vi er på hytta, så får Lina flytte inn når vi kommer hjem igjen fra påskeferie. 


Vi er stadig vekk på skiturer hele familien da, og da gjør vi sånn her! Ivar trekker Lina i tauetauet. Lina digger det!


Mens Kåre henger på magen min. Det fungerer helt utmerket (med mindre det blåser. Da snur jeg og drar tilbake til hytta med Kåre, mens Lina og Ivar har det dritkult på tur). Lina er dritgod på ski, og i løpet av påsken har hun stått ned både fra Dølfjellet og fra Løypedelet helt selv. Jeg vet at alle disse stedsnavnene kanskje ikke sier noe for dere som ikke er lokalkjente på Skramstadsætra, men Dølfjellet og Løypedelet er hvertfall noen nedoverbakker da, men det kan dere jo tenke dere til sjæl.



I natt sov Lina på Rena mens Kåre tilbragte formiddagen på hytta til svigers. Jeg og Ivar hadde nemlig lenge planlagt å gå Stensjørunden sammen i påsken. Det er en runde på drøye 3 mil. Jeg hadde aldri gått den før og det er egentlig litt flaut med tanke på at jeg både er fra Rena og har hytte på Skramstadsætra, så det var på høy tid å gjøre noe med det! Vi satte avgårde allerede kl 9 idag tidlig, da hadde vi allerede spist frokost og jeg hadde amma. Ivar smurte selvsagt skiene i går (isklister pakket inn med noen lag tørrvoks for spesielt interesserte). Til min store glede har det blitt kjørt opp løype til Hemmelfjellet i påsken, og derfor gikk vi opp dit på veien. På vei ned klarte jeg å tryne så det sang! Jeg rulla rundt flere ganger, og jeg tror det så svært dramatisk og ikke minst utrolig dumt ut! Selvom det bare var Ivar som så det ble jeg kjempeflau! haha... Etter jeg var ferdig med å tryne ble jeg bare liggende på ryggen for å kjenne etter: Lever jeg? Gjør det vondt? Er jeg like hel? Jeg levde, det gjorde vondt og jeg var like hel. Det gjorde ikke så vondt da, men jeg fikk et kutt i leppa.



Her har jeg prøvd å ta bilde av kuttet, men det er jo selvsagt så lite at det ikke synes en gang! Jeg føler liksom at når man får vondt så skal det synes, og leppa mi er mye vondere enn det ser ut som! Men til tross for tryn hadde vi en helt strålende tur. Jeg skal innrømme at jeg har en tendens til å bli sur som bare det og negativ som få når jeg går på tur med folk som er sprekere enn meg. Ja, det er helt sant. Positive, sprudlende meg kan bli sur! Jeg veit det kan komme som et sjokk for mange av dere. Men etter uttallige sommere og påsker i Jotunheimen med irriterende spreke søstre og far blir jeg sur (gjerne så sur at jeg begynner å grine) på tur med sprekinger. Jeg kan ikke legge under en stol at blant oss søstre, er det jeg som har trukket det korteste strådet når det gjelder sprekhet. Disse nette, lette søstrene bare spretter avgårde fra 2000meter til 2000meter, mens jeg krabber meg opp gråtende (ja, dette har jeg bilder av altså. Jeg overdriver nesten ikke). Men uansett, etter utallige traumatiske opplevelser i fjellheimen (som selvsagt har vært litt koselige også), har jeg vanskeligheter med å holde meg blid og glad på tur. Men idag hadde vi det så fint. Ivar hadde smurt helt ypperlige ski, vi bare prata og kosa oss, vi visste at begge barna hadde det strålende og vi hadde det helt strålende. Etter endt tur (med godt humør hele veien) sa Ivar at han trodde jeg kom til å surne allerede før Løypedelet! Men til og med til tross for tryn var jeg bare drithappy! Hva har skjedd med meg? Kanskje jeg ha blitt voksen og slike barnslige vaner som å grine meg gjennom fjellturer  har vokst av meg..? Hvem vet? (Jeg har nemlig nekta å være med pappa og søstrene på fjellturer  de siste årene)... Det skal sies at Ivar er tålmodigheta sjæl og lot meg bestemme tempoet, og det syns jeg var raust av han med tanke på at han antakeligvis var kjempekald! 


Idag har vi hatt besøk av Hanna, Simen, Pernille SS, Kaija, Jon Arne og Kasper. Vi har grilla pølser og stekt pinnebrød og bare hatt det dritdigg i grillgropa! For en herlig herlig dag! Jeg er superpositiv over at jeg ikke har surna en eneste gang til tross for all aktivitet! Kanskje det er sant det de sier, at man blir lykkelig av å trene. I så fall er dette første gangen jeg har merka noe til det, og jeg har virkelig trent mye før altså. Rart det skulle ta så lang tid, men hvis det er sånn her det skal være hver gang man går 3 mil på ski, må jeg kanskje gjøre det litt oftere...?  Det må jeg tenke litt mer på.

Etter all aktivitet må jeg legge meg. Klokka er jo allerede 23! Så dette var en liten update fra vår påske så langt. Jeg vet det ikke er så lenge siden forrige blogginnlegg, men etter en særdeles hyggelig "du har den beste bloggen i verden"-melding fra en fast leser, følte jeg virkelig for å blogge. Det er slikt som holder meg gående, så bare kommenter og send meg sykt hyggelige meldinger på face av hjertens lyst!

Over og ut.

 

-Bollefrø

Bollefrø om kronisk barnegråt

Neida, det er ikke det at barna mine gråter, for det gjør de absolutt ikke. Men de få minuttene jeg er uten barn i løpet av en uke hører jeg barnegråt HELE TIDA! Denne uka her har jeg malt rommet til Lina, så Kåre har stort sett sovet i vognbagen nede i gangen, og hele tida mens jeg har malt har jeg (i tillegg til å høre på radio og podcasts og slik) hørt barnegråt. Jeg løper ned og sjekker hvert 5.minutt, men det eneste som møter meg er en sovende Kåre! Hvis denne spesielle typen øresus er et tegn på omsorg og kjærlighet er det helt innafor. Hvis det, derimot, er et tegn på hysteri og paranoia må jeg virkelig innrømme at jeg lider av total mangel på selvinnsikt. Jeg anser meg selv som en svært rolig og avslappet mor...


Sånn utenom psykisk, kronisk barnegråt går det veldig fint her med oss altså! Lina er høyt og lavt hele tiden. Kåre ligger stort sett lavt. Han bruker fortsatt mesteparten av døgnet på å sove. Jeg vet det går litt lenge mellom hver gang jeg blogger, og da jeg var på strikkekurs på tirsdag klagde jeg fælt over mangel på lesere, men da sa Karoline: Men du blogger jo nesten aldri lenger! Og jeg må innrømme at hun har et poeng. Jeg tenker på bloggen nesten hver eneste dag og har nesten alltid store planer om å blogge, men det blir alltid utsatt..



Så jeg får vel bare akseptere at jeg har i gjennomsnitt 2 unike lesere daglig.. Kåre vokser hver eneste dag og har blitt utrolig stor og ikke minst langbeint! Han har nettopp bikka 10 uker og størrelse 62 er allerede i minste laget. Her er han iført en body i str 62 (som Mariann sendte til oss fra Stockholm, takk for det) som allerede er for liten!


Utenom å vokse, bruker Kåre mye av tiden på å smile og snakke. Hvertfall når han er våken, for det er nemlig ikke så ofte. Men når han er våken smiler han, ligger på magen og trener, snakker, ligger under babygymmen og bare koser seg. Han skriker så og si aldri, og hvis han gjør det er han enten sulten, har bæsja eller må rape, og det er det jo lett å gjøre noe med, så det er svært kortvarige gråteøkter. Passer meg veldig bra!


Siden han er så grei, har han vært med meg på tur både til Oslo og Trondheim uten at de lange kjøreturene har vært noe problem. Eller jo, litt problem var det, da han både på vei til og på vei fra Trondheim bæsja ut hele seg! Men rutinert som jeg er, takla jeg det uten å bli hysterisk. Jeg blir bare glad hver gang han bæsjer. Han gjør det nemlig bare annenhver dag, og det syns jeg er litt sjeldent..



Kåre ser omtrent sånn her ut når han har bæsja, og blir nok veldig fornøyd med seg selv. Det er jo ikke så rart når jeg jubler hver gang!


Ikke for å skryte, men Lina er et geni! Ikke bare prater hun som en foss, hun synger også hele Mikkel Rev, løper rundt som bare det, klatrer i det som klatres kan, sover natta gjennom og er både omtenksom og snill. Med andre ord: et geni (som sagt, ikke for å skryte altså). Da vi var på Lekeland var hun kjempetøff og løp ogg denne vulkansklia og sklei ned igjen. Veldig tøft!


Hun er en racer på ski, og syns det er sååå kult når vi er på hytta. Da vil hun helst gå på ski (og spise istapper) hele tida! Hun har deltatt i sitt første skirenn, BarneBirken. Riktignok noe motvillig, men hun gikk over en halv kilometer selv, men endte til slutt opp med å krysse mållinjen på skruldrene mine.



Vi er på hytta så og si hver eneste helg, og der koser vi oss innmari! Tenk at vi bare kjøpte OG lagde oss drømmehytta! Det er så flott! Gleder meg vilt til påsken og til å være der i over en uke uten å måtte tenke på at vi skal hjem!



Lina har fått ny tursekk og den vil hun helst ha på seg hele dagen i barnehagen og hele kvelden hjemme. Hun syns den er så flott! Hadde det ikke vært litt for upassende kunne jeg vist dere utallige bilder av Lina i tursekk og truse. Det er favorittoutfiten for tida!


Her ligger vi i overkøya på hytta og har rosin/lese/ammeparty mens Ivar var på skitur. Kåre er ganske medgjørlig og finner seg i det meste!


Han lider hvertfall ikke på mangel av kyss og kos. Det sørger Lina for. Hun kysser og koser med Kåre hele tida og nå begynner han endelig å bli vant til det.. 

 

Utenom all denne idyllen og "bak fasaden"-tullet, er livet ganske hektisk. Siden jeg aldri har blitt rammet av denne såkalte "redebyggingen" man gjerne får mens man er gravid, har Lina aldri fått et ordentlig barnerom. Hun har hatt eget rom i godt over ett år, men på det rommet er det bare senga hennes og alle mine klær og ting... Hun har ikke noe forhold til rommet sitt fordi lyset er alltid av når hun er der, men nå har jeg funnet ut at hun og Kåre fortjener (og jeg og Ivar fortjener) et flott sove- og lekerom. Vi fortjener en stue uten så mye leker.. Så søndag kveld satte jeg i gang. Da rydda jeg ut alle mine ting og klargjorde rommet for maling. Mandag startet det hele. Siden rommet (som er ganske stort) har tekstilstrie på alle vegger, kjøpte vi hele 6 liter veggmaling. Dere tenker kanskje at det var i meste laget? Vel, nei. Jeg har vært innom Maxbo for å kjøpe mer maling hver dag siden. Nå er jeg oppe i 18 liter veggmaling.. Jeg tok på et strøk tapetklister før jeg begynte å male. Det skulle visstnok gjøre så ikke malinga trakk seg så inn i stria, men det har jeg ikke merka så mye til. Jeg er nå på 4.strøket og trenger antakeligvis enda et strøk... Veggene blir grønne, gulvet blir grått, skapdørene har fått tavlemalingo g vinduskarmen og døra får magnetmaling. Håper og tror det blir veldig fint. Jeg har ikke tatt noen før-bilder, for jeg tror ikke det er forsvarlig å la barnet ditt sove i et "walk-in-closet" i 1,5 år, så det får bli med etter-bildene. Jeg orker heller ikke ta noen bilder underveis, fordi det er sykt deprimerende å pusse opp og male et rom som bare ALDRI blir ferdig. Hadde jo selvsagt fått gjort ganske mye mer hvis det ikke hadde vært for Kåre, men har nok rukket å legge inn ganske mange arbeidstimer der så langt. Jeg prøver å gjøre opp for alt jeg ikke fikk gjort på hytta.

Men i tillegg til å pusse opp barnerom, tar jeg også en mastergrad på fulltid. Noe jeg glemmer til stadighet, og plutselig dukker det opp nye innleveringer som jeg har glemt, så nå må Ivar ta seg av resten av malinga mens jeg fokuserer litt mer på studiene.. Jeg anbefaler ingen å ta en mastergrad mens de er hjemme i permisjon as! Det blir liksom ikke like avslappende og koselig å være hjemme med en baby da.. I tillegg er det jo allerede ganske hektisk å ha to barn og et hus og en hytte.. Her kan dere godt kommentere hvor utrolig flink jeg er, at dere har troa på meg, at dette får jeg til osv. Bruk fantasien.

Nå ligger det to skolebøker og venter på meg, så jeg må lese litt. Ivar og Lina er i Ankerskogen og bader, så jeg får benytte meg litt av det. Hvertfall så mye som jeg kan, har nemlig, på toppen av alt, fått omgangssjuka og har i løpet av dette innlegget vært på do tre ganger, og nå kjennes det litt ut som jeg må kaste opp også.. Flott! Her kan dere godt kommentere og ønske meg god bedring!

 

Over og ut..

 

-Bollefrø

Bollefrø om permisjonstid

Man sier jo det at man skal nyte barselpermisjonen, og er det noe jeg gjør, så er det å nyte barselpermisjonen! Sist, med Lina, var jeg lettere paranoid, hysterisk og stressa (selvom jeg så på meg selv som en svært rolig, jordnær førstegangsmor). Dagene går med på å amme, ta bilder av barna (og meg selv), trille turer, studere og rydde. Det er ganske avslappende altså! 



Jeg jobber helt klart best under press, så selvsagt valgte jeg å blogge akkurat idag. Idag er det nemlig planleggingsdag i barnehagen slik at jeg er alene med Lina og Kåre, jeg skal levere inn en oppgave på skolen, vi har avreise til hytte om under to timer og jeg må fortsatt pakke. Det skal sies at akkurat nå, i skrivende stund, ligger begge barna og sover, oppgava er levert inn og jeg har snart pakka ferdig. 


Kåre har nå runda 6 uker, og det er jo da man begynne å trene igjen. Jeg kan jo selvsagt ikke starte NÅ for det er jo fredag, så jeg må vente til mandag. Dagen for nye begynnelser og nye liv og slik. Men de tre siste helgene har vi vært på hytta, og jeg har faktisk gått noen mil altså. Forrige helg gikk jeg 3 mil! Det var veldig veldig deilig, og da tar man selvsagt slike selfies her som viser ren, skjær lykke (ja, jeg satt Endomondoen på pause så klart). 


Lina er bare helt sykt kul om dagen. Hun er stort sett blid og glad hele tida. Hun ELSKER Kåre (kåle, som hun sier). Hun er bare sykt søt. Og ikke minst så har hun begynt å ELSKE å pynte seg! En kveld jeg var inne for å sjekke på henne, spratt hun opp i senga og sa: Ha på kjole!!!! Så da måtte hun ha på kjole i barnehagen dagen etter. Det er ikke alltid jeg orker å ta opp kampen på morran når hun er svært bestemt på hva hun vil ha på seg, så forrige uke var det en dag hun fikk bestemme helt selv, og da hadde hun på seg mariuskjolen sin og refleksvest. Hun så riktig fin ut! 



Hun har fått skidilla, sikkert inspirert av VM i Falun. Henter stort sett alltid i barnehagen med søskenvogn, og noen ganger har jeg hatt med ski og skisko slik at hun henger etter vogna mens jeg småløper (så lenge jeg orker). På morningene kjører jeg stort sett fordi det er mørkt og bilene kjører ekstra fort langs veien (har antakeligvis forsovet seg hele gjengen, for de viser hvertfall ikke hensyns til dama med barnevogna). Da pleier jeg å gå ut i bilen med Kåre først, før jeg henter Lina som står på trappa og venter på meg. Her om dagen sa jeg til henne: Nå går jeg ut i bilen med Kåre, og så kommer jeg og henter deg etterpå. Er det greit? Og da svarte hun: Ja, sånn er livet! Trodde jeg skulle dø. Hun er såå kul. Ivar sa nemlig "sånn er livet" en gang da hun fikk beskjed om å spise opp skorpa si. Da svarte hun også: ja, sånn er livet. Også spiste hun skorpa si.



Etter at Lina er levert i barnehagen drar jeg og Kåre hjem og har kvalitetstid. Altså, han sover og jeg spiser frokost. Etter at jeg har spist og stått opp ordentlig, våkner han, og da tar vi selfies. Det er alltid veldig kult. Han er jo så artig, for han er så utrolig lik Lina, bare i en litt tjukkere, større utgave. Lina la på seg så sakte, så hun var spe og liten veldig lenge. Kåre legger på seg som en helt!



Kåre må finne seg i at han arver en del ting etter Lina. Rosa bomullsteppe er en av dem. Han har også begynt på smokk, og har et stort utvalg rosa smokker som faller i smak. 


Kåre er sterk og veldig flink til å løfte hodet sitt. Han ruller ofte fra mage til rygg, og da vi var på 6 ukerskontroll fortalte jeg dette til helsesøster med stolthet i stemmen, og avsluttet med: Jeg regner med at han bare er et lite geni. Det viste seg at han IKKE er et lite geni, bare at han har et veldig tungt hodet som gjør at resten av kroppen følger etter når han snur på hodet... Jaja..



Forrige helg på hytta gikk Lina skitur, og da vi var hjemme igjen fikk hun valget mellom Kvikk Lunsj og istapp. Hun valgte istapp. Hyttetaket er nemlig fullt av istapper. Det ser fryktelig koselig ut og gir litt ekstra vinterstemning, men samtidig betyr det at vi antakeligvis må bruke masse penger på å bytte tak til sommeren..



Målet for mars måned er å pusse opp barnerommet. Eller "barnerom".. Vi kan vel nesten ikke kalle det det. Lina har et eget rom, og det er ganske stort, men det eneste hun eier på det rommet er senga si. Resten av rommet er fyllt med mine klær. Jeg har blant annet en hel vegg med kjoler der, to fulle skap med klær og en hel haug med rot. Nå skal hun og Kåre få det rommet de fortjener og jeg må flytte ut derfra. Heldigvis har vi god plass på vårt soverom og et kott som også skal fylles opp. På rommet er det mørkt, slitt tregulv og strie på veggen. I tillegg er det også to doble klesskap som er innebygd i veggen. Det er skråtak på begge sider også. Så planen er å male gulvet og taket hvitt, veggene skal være grå, skapdørene skal få tavlemaling. Ivar skal bygge et slikt lekkert lesehus i det ene hjørnet hvor vi skal ha masse deilige puter og koselige bøker. Vi må gå til innkjøp av et gulvteppe, en hylle til å ha under vinduet og et lite bord med et par stoler til. Enda godt IKEA åpner i Nydalen om noen uker! Så jeg har store planer. Dette må gå fort, for mens jeg maler må Lina sove på gjesterommet nede i første etasje, og det er ingen ideell situasjon, så jeg håper jeg er supereffektiv! 


Nå regner jeg med at begge barna våkner snart, og antakeligvis, bare for å gjøre det ekstra lett for meg, våkner de sikkert samtidig. Så nå må jeg avslutte her. Kåre har på seg denne sykt kule sparkebuksa idag. Vi drar på hytta senere idag og skal bare kose oss i helga. Neste uke starter jeg et nytt og bedre liv (igjen). Da begynner medlemsskapet mitt på treningssenteret å løpe igjen, og jeg tenkte jeg faktisk skulle bruke det litt. Man går jammen ikke fort ned igjen med barn nummer 2! Jeg elsker å få kommentarer. Da blir jeg så lykkelig!

Over og ut.

-Bollefrø

 

Bollefrø om morsdagen

I mine øyne er morsdagen en tulledag, akkurat slik som at Kim Kardashian og Paris Hilton er tullekjendiser.

Må man ha en dag for å sette pris på moren sin? Da bør man i så fall bli bedre barn..

 

Vi har tilbragt helga på hytta. Kåre sin andre tur hit. Han har nok kost seg. Han har omtrent sovet seg gjennom hele helga.

 

Hvis vi absolutt skulle ha markert morsdagen, har jeg i så fall hatt tidenes beste morsHELG! Både i går og idag har jeg gått skitur HELT alene. Og det er ganske deilig altså! Til sammen var jeg borte i cirka 1 time og 45 minutter. Men nesten to timer helt alene en helg er luksus altså. Hadde ikke musikk på ørene en gang! Bare nøt naturen, tomme skiløyper, sol og masse motvind.

 

Formen kunne ikke vært verre. På et punkt var jeg sikker på at buffen og jakka stramma rundt halsen, og tok av buffen og åpna alle glidelåser, men jeg hadde rett og slett bare litt pusteproblemer. Sånn blir det når man rører på seg igjen for første gang på et halvt år!

 

Men uansett, en helt herlig helg. Med førsteklasses ski. Er jo ikke rart når man har med private smørere!

Lina syns det er flott på hytta og har gått masse på ski og kjørt akebrett.

 

Så for min del kunne hver helg og hver dag vært morsdag. Det føles hvertfall sånn med to søte, snille barn og en mann som heller ikke er så aller verst!

 

Nå gleder jeg meg allerede til neste helg. Da skal vi opp på hytta igjen. Håper dere alle blir kjempemisunnelige på meg som kan kose meg på drømmehytta hver eneste helg! Blir dere det? Det hadde jeg blitt!

 

Kåre har nettopp sovet i 4 timer og våknet helt utsulta, så nå sitter jeg og ammer, og da er det ingen sak å blogge litt.

Plutselig blogger jeg igjen!

 

Jeg ser på statistikken min at jeg absolutt skulle ha født litt oftere. Synd det er noen år til neste gang!

 

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om termin

Enda Kåre allerede har blitt 12 dager, har jeg faktisk ikke termin før idag!

Herregud, så gøy det er å blogge om at man føder! Høye lesertall og haugevis av kommentarer gjør at jeg allerede er klar for å kjøre på med nummer tre! Ja, det er faktisk ikke mer som skal til..

Glemte jo noen artige detaljer fra fødselen. For eksempel tok jeg selfies fram til jeg hadde 5cm åpning som jeg la ut på MyStory på snapchat. Glemte jo å lagre disse bildene da. Men tror det var god underholdning for snapchatvennene mine en helt vanlig tirsdagskveld!

I tillegg sendte vi løpende oppdateringer med filmer og bilder til familiens gruppe på Whatsapp. Magnus svoger fikk være med på det han kalte 'verdens morsomste fødsel'.

Vi kom forresten hjem på torsdag, dagen etter fødselen, og ikke fredag slik jeg skrev i forrige innlegg. Kåre har allerede rukket å gå ned litt i vekt, gå opp til fødselsvekt og gå opp enda mer. Han har en helt enorm apetitt!

Den største forskjellen mellom lille Kåre og Lina, da Lina var baby altså, er at Lina gulpa så spruten stod i 9 måneder. Vi var ofte oppe i 7 skift om dagen på Lina. I tillegg ble jo jeg gulpa ned flere ganger om dagen også.. Klesvasken tok bare aldri slutt! Hun slutta ikke gulpe før januar i fjor, og da hadde hun runda 9mnd!

Lina er en veldig grei storesøster og skal kose og nusse på Kåre helst hele tiden. Han ligger stort sett pakket inn i et teppe, og Lina har ikke helt lært seg at han har en kropp under teppet, så hun kaster seg over han, full av kjærlighet altså, for å kose. Han blir nok godt herja med av storesøster.

I helga har vi vært på hytta. Både vi og Lina var overlykkelige over å endelig være tilbake, mens Kåre er fornøyd bare puppen er i nærheten. Han merka nok egentlig ikke at vi var på 'ferie' en gang..

På torsdag begynner hverdagen igjen. Ivar begynner på jobb, og jeg skal på et eller annet vis klare å stå opp både meg selv, Lina og Kåre, før jeg kjører Lina i barnehagen. Det kan nok bli interessant, og det er slett ikke sikkert vi får noen 'morgenstund med gull i munn', men kanskje etterhvert... Jeg er positiv, jeg altså!

Nå er det bare fire uker til jeg kan begynne å trene igjen, forresten. Gruer meg! Hvor skal man egentlig starte når formen se så råtten?

I tillegg er jeg jo fulltidsstudent og driver liksom og tar en master. Men så gikk jeg jo glipp av første samling siden Kåre ble født dagen før, så nå føler jeg at jeg har ekstremt mye å ta igjen.

Og på toppen av dette har jeg to tredeler av en mariusgenser jeg må strikke! Drev egentlig med en sparkebukse til Kåre, men han vokser så fort at den sikkert er for liten hvis jeg noen gang blir ferdig. Så må sitter jeg her med litt mariusgenser og to buksebein. Begynte på begge prosjektene i fjor sommer. Tror ikke jeg er skapt for langvarige prosjekter. I mellomtida har jeg nemlig strikka X antall plagg som slett ikke har tatt så lang tid i det hele tatt!

Nå må jeg fylle vedkassa (ja, for slike kjedelige ting må man gjøre når man ikke er gravid..).

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om å føde.. igjen

Nå som det har gått åtte dager siden fødselen, er omsider all smerte og mesteparten av svangerskapet fortrengt, er jeg klar for å dele fødselen med dere, kjære 12 lesere. Lesertallet har nemlig økt den siste uken, og det tror jeg er fordi dere er så sykt spent på fødselen min! Har jeg rett?

Tirsdag 13.januar var en ganske vanlig dag. Jeg stod opp tidlig med Lina og kjørte henne i barnehagen. Da jeg kom hjem sminka jeg meg faktisk. Hadde nemlig kafedate med Marlene. Vi utvekslet julegaver, og jeg fikk en selfiesstang. Strålende fornøyd! Jeg glemte gava hennes hjemme... Den største grunnen til at jeg sminka meg var fordi jeg hadde tenkt å ta noen slike magebilder den kvelden, bare for å ha dokumentert hvor gigantisk magen min var. Jeg kan allerede røpe at det ikke skjedde.. Men hadde det veldig koselig på kafe. Da jeg kom hjem var jeg så sliten at jeg la meg og sov  helt til jeg skulle hente Lina. Ivar, Lina og jeg spiste middag før Ivar og Lina dro på sparktur ned på museet. Mens de var borte gikk det jammen litt vann. Det var ikke så mye, så var ikke helt sikker, men ringte på Fødeavdelingen og fikk beskjed om å avvente situasjonen til kl 20, altså i to timer. Gadd ikke ringe Ivar, for jeg kjente absolutt ingen tegn til fødsel. Men for å være på den sikre siden, pakket jeg en bag og tok meg en dusj. Dermed forsvant sminken, og jeg vurderte ikke en gang å legge på ny. Jeg måtte jo smøre matpakke til Lina, ordne litt klesvask og rydde. Ivar og Lina kom hjem i 19tida, og Lina la seg med en gang. Jeg sa til Ivar: Jeg tror jammen vannet gikk istad jeg. 

Vi ringte etter mamma som måtte komme og passe Lina mens vi dro på kontroll på sjukehuset. Da hadde riene begynt å komme. De begynte veldig plutselig og ble veldig fort sterkere. Vi måtte vente en stund på mamma siden hun kjørte fra Rena, så jeg brukte 4 rier på å skifte sengetøy før hun kom. Deretter brukte vi 2 rier på butikken for å kjøpe fødesnacks. Vi var ganske rolige og ankom sjukehuset litt før kl 21.30, altså rett før vaktskifte. 

Så det ble med noen veldig usminkede magebilder. Men dere ser jo hvor stor den var. Det var som å ha en bowlingkule på magen! Vi hadde det egentlig ganske fint på fødestua vår. Ivar tok bilder og ga meg mat når jeg ba om det. Vi tok bilder både med kamera og med selfiesstanga..

Ivar tester utstyret. Jeg gadd ikke rotere bildet, men dere kan jo bare vri litt på hodet..



Riene ble ganske fort ganske ille, og etterhvert la jeg meg i badekaret. Ble forresten undersøkt sånn i 22tida, og da var det allerede 5cm åpning. Lå i badekaret i godt over en time før jeg måtte opp igjen. Det begynte å bli ganske jævlig og redningen ble, akkurat som sist: lystgass. 



Dette bildet er tatt omtrent 20 minutter før babyen var ute. Fra riene starta til de slutta var de bare rundt 3 minutter fra hverandre, så jeg fikk ikke slappa av noe særlig imellom, men på en annen side gikk fødselen innmari fort da. 

Plutselig, før jeg visste ordet av det, måtte jeg begynne å presse. Jeg hoppet opp i senga, okei kanskje ikke jeg hoppa, men på en eller annet måte kom jeg meg opp i senga. Jeg hadde 3 eller 4 pressrier, og plutselig var ungen ute. Ifølge fødselsskjemaet pressa jeg i mellom 5 og 10 minutter. Lille Kåre var ute kl 00.36. En veldig rask og fin fødsel. Grusomt vondt, såklart. I løpet av pressriene, som ikke varte så lenge som jeg følte, rakk jeg å tenke: neste gang adopterer vi! Og: NÅ DØR JEG! Men så hørte jeg en stemme i det fjerne som sa: Bare et lite press til, så er barnet ute. Eller, jordmora var svensk da, og fra SKÅNE! Men hun var veldig grei likevel!



Siden han ble født så seint, ble vi liggende på fødestua til morningen. Et par timer etter fødselen ble Ivar med for å veie og måle Kåre. Han veide 3495g og var 49cm lang. Nesten 500g tyngre enn Lina. Likevel synes vi han var helt sykt liten. Jeg var sikker på at han umulig kunne veie over 3kg. Han kom jo også 12 dager før termin, og jeg er veldig glad jeg ikke måtte gå lenger. Mens Ivar veide og målte, tok jeg meg en lang, varm dusj. Det var utrolig deilig å reise seg fra senga uten bowlingkula på magen.

På onsdag morgen flytta vi ned på pasienthotellet. Ivar henta Lina ganske tidlig fra barnehagen slik at hun kunne møte lillebror. Hun skjønte ikke stort, men har lært seg at babyen heter Lille Kåle og er veldig opptatt av å kose og nusse på han. Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg sitter og ammer absolutt hele tida mens hun og Ivar leker og har det kult, men på en annen side er det nok ikke en veldig stor overgang for Lina. De siste månedene har jeg knapt kunnet røre på meg uansett, så hun er bare glad til. 


Hun er en veldig grei storesøster da, og vi koser oss veldig. 

På fredag formiddag, altså 15.januar, dro vi hjem fra sjukehuset, og det var veldig deilig! Enda de er veldig hyggelige på sjukehuset, klarer jeg ikke slappe av der, så jeg sov ikke så veldig mye den ene natta jeg var der uten å føde.


Etter fødselen har formen vært veldig fin, egentlig. Har hatt noen kvelder hvor jeg har hatt ekstremt vondt i bekkenet, men det er vel noe som går seg til. Også hadde jeg etterrier i tre døgn etterpå, men det har heldigvis gått over nå. Begynner å føle meg som meg sjæl igjen, bortsett fra at jeg fortsatt bruker gravidbukser enda jeg anser meg selv som syltynn (i forhold til hvordan jeg var). Nå trøster jeg meg med at det fortsatt er fem uker til jeg kan begynne å trene. I løpet av de fem ukene må jeg grave fram motivasjon og selvdisiplin, så får vi se om jeg er like flink denne gangen som jeg var etter at Lina ble født. Ivar har hvertfall klokketro på meg og har allerede glidet og smurt skiene mine. 

Dette blogginnlegget har tatt vilt lang tid, for cirka halvveis har jeg hatt en ammepause og en programvareoppdatering. Nå skal jeg og Ivar på kafe. Jeg har sminka meg og alt! 

Bare å kommentere altså, det er det morsomste jeg veit! Så kan det jo hende jeg plutselig blogger igjen... Who knows?

 

Over og ut.

 

-Bollefrø

 


Og til slutt et lite bonusbilde.. Igjen: bare vri litt på huet..

Bollefrø om å være gift

Det var kanskje litt dårlig planlagt å ha kjærestejubileum og bryllupsdag så tett, for da blir det så mye kliss på bloggen. Idag har nemlig jeg og Ivar vært gift i hele to år! Ja, spør du meg så er det ganske crazy! Valget av dato er ganske enkelt. Vi ville gifte oss en lørdag, og Tinghuset i Elverum utfører bare vielser den første lørdagen hver måned. Vi måtte gjøre det i januar fordi bunaden antakeligvis ikke ville vært passe så mye lenger. Jeg var jo da over fem måneder på vei med Lina.



Jeg har jo alltid tenkt på meg selv som en slik person som skulle ha et gigantisk bryllup med hvit kjole, servitører, fem-retters middag og hundrevis av gjester. Gjennom de siste årene har jeg heldigvis funnet ut at jeg slett ikke er av den typen, og det har nok spart oss for mange penger. Bryllupet ble helt perfekt for oss. Vi inviterte foreldre, søsken med følge og barn, besteforeldre, forlovere og hvert vårt vennepar. Vi var vel rundt 45 stykker til sammen. Festen hadde vi hos mamma og pappa på Rena, og de ordnet i stand så vi fikk et helt perfekt bryllup. Faktisk gjorde vi veldig lite selv, annet enn å bestille ringer og dra et par turer til Sverige for å handle inn litt ymse.



Så det "bryllupsstresset" som stadig blir mer in, har ikke vi merka så mye til. Og det å betale mange titalls tusen kroner for EN dag var for oss helt uaktuelt. "Love don´t cost a thing".. Er det ikke det man sier? haha..


Ove og Hanna var våre flotte forlovere, og det er flere gode bilder der de kommer fra, men akkurat nå valgte jeg kun det beste..



Vi hadde en veldig kul rekebryllupskake med brudepar på toppen. Så fort vi hadde fått tegna litt skjegg på brudgommen, var det som å se Ivar og meg..



To uker før bryllupet ble jeg rammet av "pizzatrynet" og hadde opptil flere krisetimer hos hudpleier før den store dagen. Dere skulle sett meg på mitt verste. Det var helt grusomt! Det ble heldigvis litt bedre, og jeg har heldigvis sluppet unna noe særlig kviser i dette svangerskapet. For ei som aldri har hatt en eneste kvise omtrent, blir det helt deprimerende å plutselig få hele ansiktet dekket av dem. Hvorfor skjedde ikke det når jeg var 14?

Dagen før bryllupet fant jeg ut at jeg måtte jo ha en "brudekjole"! Bunaden var jo så trang at jeg måtte kneppe opp vesten for å kunne sette meg ned, så det var uaktuelt å gå rundt med den hele dagen. Så 4.januar kjørte jeg til Hamar og fikk med meg Camilla og Trine på kjoleshopping. Ikke før vi var i den aller siste butikken fant jeg en kjole som passet. Den kosta egentlig 1200kr, men var på halv pris. Fornøyd med en god handel gikk vi ut i bilen igjen. Der hadde jeg fått parkeringsbot på 600kr, så jeg prøver å tenke at kjolen ikke var på salg, men får det ikke helt til. Kjolen er fin til enten 5månedersmager eller flate mager. Har med andre ord ikke brukt den siden, men den henger så fint på klesrommet mitt og jeg prøver den stadig på uten å være fornøyd. Men etter det svangerskapet her har jeg jo store planer om å få flat mage, markerte armer og sixpack, så da får jeg kanskje brukt den igjen i løpet av 2015.


Vi har noen fine sølvringer som er spesiallagd til oss av en smykkedesigner vi kjenner. Jeg har, i løpet av de siste årene, funnet ut at jeg egentlig ikke liker diamanter, og er fornøyd med den enkle ringen jeg har. Den er perfekt til meg. Har også innsett at fingrene mine er som små, tjukke sossiser og er slett ikke egnet til å ha på seg slike elegante diamantringer. I løpet av bryllupsfesten klarte selvsagt ivar å miste ringen sin. Mamma fant den igjen mellom søplebøttene ute på gårdsplassen dagen etter. Var litt usikker på hvordan jeg skulle tolke akkurat det, men vi er jo fortsatt gift, og senest i går sa Ivar at han var helt gæren etter meg! Ja, det er helt sant! Vi drev og mimra tilbake over alt det kule vi har opplevd sammen, og jeg sa: Herregud, da var vi jo helt gæææærne etter hverandre. Og Ivar bare: Det er jeg fortsatt, jeg! Ja, det var ordrett det han sa! 

Det aller aller flaueste med bryllupet var, forresten, talen til Ida og Kaija. De hadde gått gjennom hele bloggen og valgt ut gullkorn fra litt forskjellige innlegg. Da jeg skrev om økonomi og trodde jeg hadde 13kroner på kontoen, men bare hadde 4kr... Da jeg klikka på pappa fordi han ble sur fordi jeg leste Isfolket.. Om min største frykt som er å prompe høyt i offentlighet. Om at jeg aldri angrer på noe jeg gjør, fordi angre kan man gjøre i grava.. Herregud, og når DE leser det virker jeg bare helt teit og dum. Jeg lo så jeg grein. Har det på video. Skal ikke dele det. Men hvis dere går tilbake i arkivet, kan dere se at jeg måtte ta meg en liten bloggpause etter bryllupet... Dette var grunnen. Og dette er også en av de største grunnene til at jeg er så glad for at jeg ikke skal gifte meg igjen. Ingen flere anledninger til flaue taler!

Vi hører stadig om disse "krisene" som skal komme i løpet av et forhold, men da vi snakka oss gjennom de fire siste årene i går, kunne vi liksom ikke huske noen krise. Det var ikke så veldig kult å bo på 30 kvadrat i en kjellerleilighet, men vi hadde det innmari fint der likevel. Det var ikke så fett da jeg vraka bilen Ivar hadde kjøpt til meg tre uker tidligere, men han ble ikke sur av den grunn så ingen krise! Utenom det, har vi egentlig stort sett opplevd fine og kule ting sammen, og venter stadig på denne "krisa" som skal komme. Kanskje vi har hatt en krise, men ikke merka det..?


Vi har hatt 2 veldig fine år! Den første bryllupsdagen vår, for ett år siden, feiret vi i Florida, USA. Vi dro dit på "pappapermferie" og var der hele januar i fjor. For en flott tur! Og akkurat bryllupsdagen tilbragte vi i Harry Potter-verden, og jeg var så lykkelig at jeg nesten begynte å grine! For en fin dag! På kvelden hadde vi romantisk middag på verandaen mens Lina sov. Kunne ikke vært bedre!



Vi har ganske mye å glede oss til framover. Først og fremst gleder vi oss masse til lillebror kommer, og det kan skje når som helst nå. Vi gleder oss til hver dag med Lina. Vi har jo vært med henne hver dag, hele dagen hele jula, og det er helt vilt hvor mye som har skjedd. Hun har blitt flinkere til å prate, og snakker i så og si fulle setninger. Hvis jeg spør: Har du bæsja? Svarer Lina. Hal ikke. Hal ikke bæsja!! Selvom hun har det. Hun er ganske sleip og hun hater å skifte bleie. Det skjer så mye med henne på kort tid, at det er helt merkelig. Hun lærer nye ting hver dag, og vi har begynt å ha samtaler hvor vi faktisk får svar! Vi er veldig spente på å se hvordan hun vil bli som storesøster. Hun er veldig snill og omsorgsfull, men er jo ikke vant til å henge så mye med babyer, så hun er nok litt voldsom. Men hun lærer vel fort nok. Vi gleder oss til mange fine helger på hytta, og til i sommer hvor hytta skal få en real oppussing på utisden. 

Og, apropos hytta, tror jeg like gjerne jeg tar en juleoppdatering i samme slengen. Det blir for mye for meg å blogge to innlegg på en dag!


Bildekvaliteten faller betydlig fordi alle julebildene er tatt med telefon.. Men men, det er jo det jeg pleier å operere med på bloggen, for jeg er jo ikke akkurat en dønn seriøs blogger her jeg sitter med et gjennomsnitt på 5 lesere om dagen.. Lina syns egentlig ikke det var så kult å åpne pakker, og ble sittende med denne Brio-klovnen mens jeg åpnet alt det andre.. Hun har vist mer begreistring for alt hun fikk gjennom romjula. Jeg har vist mest begeistring for alle ullklærne hun fikk. Det er ikke hun sååå opptatt av som meg.


Vi hadde en ordentlig fin julefeiring på hytta med levende lys i juletreet som vi fant like ved tisseplassen til Ivar. Den er nå enda mindre diskret enn den  allerede var.. Jeg fikk en skinnveske av Ivar som jeg har drømt om så utrolig lenge, men som er så dyr at jeg ikke har orka å håpe en gang. Heldigvis fant ikke Ivar på noe annet, så da fikk jeg den. Da begynte jeg nesten å grine! For en mann. Det er egentlig en stelleveske, men som jeg vil bruke som en vanlig veske, både til stell og på skole. Helt perfekt. Brun og fin, med masse lommer!



Av oss fikk Lina ski, så hun har gått på ski nesten hver dag. Ikke så veldig lenge om gangen da. Vi lar henne styre litt, slik at vi ikke tar fra henne skigleden før hun i det hele tatt har fått den.


Hun syns egentlig det er mye kulere å bære rundt på skiene, så det har blitt noen turer med skibæring. Hun syns heller ikke det er så kult å kjøre akebrett, fordi hun foretrekker å dra akebrettet selv..


Og apropos bryllupsdag, så er gifteringen min tatt av for lengst. Fingerne mine har hovnet opp og den passer bare på morran nå, fram til jeg spiser frokost. Så nå ligger den på hylla på kjøkkenet og venter på at jeg skal føde slik at den kan få komme seg på de tjukke sossisfingrene mine igjen..


Juleferien har vært ganske prega av at jeg har vært høygravid da. Ikke kan jeg gå på ski, ikke kan jeg røre meg uten å få kynnere og jeg kan egentlig ikke gjøre noe som helst uten at det gjør ganske vondt. Men nå som vi endelig er inne i januar og i 2015 ser jeg lyset i enden av tunnelen. 

Vi var på hytta fra lille julaften til andre nyttårsdag. Godt over en uke. Og vi hadde det så fint! En så rolig og avslappende jul, kan jeg nesten ikke huske sist jeg hadde. Vi var nede hos mamma og pappa cirka annenhver dag for å dusje og vaske litt klær, så vi gikk ikke akkurat rundt og lukta vondt. Ivar gikk lange skiturer hver dag, og er i så god form om dagen at det egentlig er han som burde tatt seg av denne fødselen. 



Idag har hverdagen begynt igjen, og for at det ikke skulle bli alt for ille sendte jeg Ivar og Lina på bading i går slik at jeg kunne rydde og ordne hjemme. Ivar måtte riktignok støvsuge og vaske badet på kvelden, for det klarer ikke jeg, men huset var i det minste ryddig. Lina har fått "stor jente"-seng og syns det er veldig stas. Senga har sengehest, så hun falt ikke ut. Vi hørte faktisk ikke en lyd fra henne i hele natt (hvertfall ikke jeg), og jeg tror hun likte den riktig så godt. Hun prøvde ikke å stå opp igjen etter vi hadde lagt henne heller. Men nå er jo Lina en drøm å legge. Hun tusler opp på soverommet helt selv og sier ifra at nå skal hun sove. 

Siden Lina er så innmari super og har vært det helt siden starten, føler jeg vi har brukt opp "snilt barn"-kortet. Vi kan huske en gang hun skrek i fire timer i strekk. Da var hun en uke gammel og jeg gråt med. Vi har for lengst fortrengt at hun gulpa i ni måneder, for det ble vi så fort vant til at det ikke var noe problem. Vi har aldri hatt en våkenatt, aldri hatt problemer med å legge henne, problemer med å få i henne mat. Nei, vi har egentlig hatt det innmari lett og fint med henne. Så nå psyker vi oss opp til et kolikkbarn som ikke sover, spiser eller driter. Altså, vi gleder oss til å få barn, men jeg gruer meg litt likevel jeg. Det blir hektisk, masete og slitsomt, og jeg har funnet ut at jeg skal glede meg til neste jul, for da har KANSKJE ting begynt å gå seg litt til.. Ivar er tålmodigheta sjæl da, og han skal ha permisjon nesten like lenge som meg, så da går det sikkert bra! 

Okei, dette ble et himla langt innlegg som egentlig skulle vært avslutta der bryllupet slutta. Jula skulla helst hatt sitt eget innlegg, og angsten for å få barn nummer to skulle også vært et eget innlegg (gjerne et som hadde truffet så mange rett inn i hjerterota at det hadde blitt delt tusenvis av ganger på facebook, så jeg hadde havna rett på topplista over Sophie Elise, og tjent masse masse penger på bloggen). Men, slik gikk det ikke.. 

Nå skal jeg ordne tusen ting. Vaske babyklær og slik! Jeg har egentlig planer om å pakke en liten bag til sjukehuset, men tenker at dersom jeg gjør det, så starter jeg aldri å føde, så kanskje jeg bare skal forbli uforberedt... 

Over og ut.

 

-Bollefrø



 

Bollefrø om fire år

Tenk at for akkurat fire år siden lå jeg i senga og sov. Singel som bare det og min største bekymring var hva jeg skulle ha på meg den kvelden.

Nå ligger jeg også i senga og min største bekymring er hvordan jeg skal komme meg ut av senga uten å tisse på meg.

På kvelden 1.juledag møtte jeg nemlig Ivar. Jeg så ikke sånn her ut da. Jeg hadde krølla håret og outfiten bestod av en blå paljettopp og et bittelite blyantskjørt. Dere kan tro jeg var litt av et syn! Ivar hadde på seg en hvit t-skjorte med en naken dame på.

Vi møtte hverandre på dansegulvet og siden har vi holdt sammen.

Jeg var bare hjemme på juleferie og hadde igjen et helt år på bacheloren min som jeg tok i New Zealand. Etter bare 5-6 uker sammen reiste jeg avgårde. Og etter en knapp uke i NZ og x antall timer på Skype, booka Ivar billett for å besøke meg.

Nesten fire måneder senere var det dags, og jeg følte jeg skulle på blind date med en jeg hadde møtt på nettet. Jeg var himla nervøs da jeg stod og venta på flyplassen. Men så kom han og det var akkurat som vi aldri hadde vært fra hverandre. I seks uker reiste vi rundt i NZ og hadde en helt herlig tur.

Til slutt måtte han dra og jeg ble igjen et semester til. I november kom jeg hjem og Ivar venta i Elverum i en innflytningsklar leilighet og nykjøpt bil til meg. Vi bodde på 30 kvadrat i åtte måneder og jeg vraka bilen etter tre uker.

Litt etter vi flytta fra leiligheten og opp i huset til Ivar. Da følte vi oss voksne. Var liksom blitt så etablerte med fulle jobber og utdanning og greier og greier. Vi kjørte på og jeg ble gravid. To måneder etter vi hadde flytta, altså i slutten av august, ble vi enige om å gifte oss.

Vi gifta oss i en kort, fin seremoni på tinghuset. Jeg kom akkurat inn i bunaden min, men måtte åpne vesten da vi kjørte hjemover. Festen hadde vi på Rena i huset til mamma og pappa. Nesten 50 gjester. Så mange ble det enda det kun var nærmeste familie, forlovere med følge og tre venner. Alle hadde med seg litt mat hver og på den måten fikk vi drømmebryllupet vårt til nesten ingenting.

Den 18.april kom endelig lille Lina til verden etter en flott fødsel. Vi har kost oss enormt sammen, vi tre. Familien Bjørnstad. I januar dro vi på "pappaperm" tur og reiste rundt i Florida i fire uker.

Etter en koselig, rolig vår med barnehagestart og masse jobbing, ble jeg jammen gtavid igjen. Også kjøpte vi oss hytte. I høst har vi vært på hytta hver helg og jobba. Ivar har gjort enormt mye og nå sitter vi her i en drøm av en hytte. Jeg har for første gang feira jul uten foreldre og søstre. Det gikk veldig bra og jeg begynte nesten ikke å grine en eneste gang. Er litt hormonell om dagen her jeg sitter åtte måneder på vei.

På fire år har det skjedd enormt mye og det har jo vært så flott! Nå gleder jeg meg bare til resten av livet med Ivar og en hel haug med unger.

Nå har jeg forresten vært på do. Tissa heldigvis ikke på meg. Var verre at det var -19 grader ute.

Jeg anser førjulstid som en eneste lang, stressende periode og derfor har antall hormonelle gråteanfall vært på to om dagen. Nå, etter en fin julaften med svigers, føler jeg at julefreden har senket seg. Her på hytta er det så rolig og god stemning at her blir vi hele romjula og til over nyttår.

Så dette var en liten oppsummering fra mitt liv med Ivar da. Han kommer til å elske det. Neida. Men tenk hva en fuktig kveld ute på Rena 1.juledag kan føre med seg da!

For første gang siden jeg fylte 18 år skal jeg IKKE ut idag. Orker ikke vagge rundt med fulle folk som skal ta på magen min. Men dere andre får kose dere da!

Over og ut.

- Bollefrø

Bollefrø om eksamen

I anledning levert hjemmeeksamen og en helt utrolig trang til å skryte litt, må jeg nesten blogge. det er jo tross alt en stund siden sist. Siden mandag har jeg skrevet på en hjemmeeksamen, og det vil si at jeg har sittet på lesesalen på høgskolebiblioteket fire hele dager. Med andre ord, så er ryggen min helt kaputt. Idag har jeg ligget på sofaen og lest korrektur og ordna og fiksa litt før jeg omsider leverte. Det føles ikke på langt nær så deilig ut som jeg først trodde, men det er fordi jeg selvsagt tar utgangspunkt i at jeg stryker, ydmyk som jeg er. Men det jeg var forberedt på, både psykisk og fysisk, var at etter fire dager på lesesalen, så ser man faktisk ikke ut.


Her prøver jeg å gjøre meg litt pen, med litt sånn halvåpen munn og slik. Det gjør liksom ikke helt susen da..


Uka starta tidlig mandag morgen med at jeg kjørte Lina i barnehagen før jeg dro til Hamar for å jobbe med oppgava. Etter noen få timer på biblioteket ringer selvsagt Barnehagen og gir den mest fryktede beskjeden av alle: Lina har feber. Ivar måtte kaste seg rundt og hente henne, og de var hjemme hele tirsdag og onsdag også. Altså, feberLina er veldig kosete og søt, også spiser hun masse rosiner og drikker kakao, så det var koselig for alle det, altså.

Men jeg hadde jo brukt helga på å rydde kontorplass på gjesterommet, for da ville jeg hatt muligheten til å legge meg nedpå så fort ryggen streika, men det gikk ikke helt etter planen. Men det har gått veldig greit, og etter noen runder med Marte, min smarte venninne fra Namsos, er oppgaven omsider levert. Ja, allerede før kl 13 idag leverte jeg den, enda den ikke skulle inn før senest kl 23.50 i kveld!!



For å ikke gå på en "strikkesmell" under eksamen, brukte jeg hele forrige helg på å strikke denne skjønne nissekjolen til Lina. Den skulle hun ha på seg under barnehagens julegrantenning på mandag, men det ble jo ikke no av siden hun fikk feber. Men den skal fortsatt brukes masse i hele desember. Det må den nesten, for jeg felte litt for hardt øverst, så den er ikke passe såååå mye lenger..


Sånn utenom det er jeg fortsatt gravid. Faktisk enda mer nå enn jeg var sist jeg blogga. Gutten i magen vokser i rekordfart og nå er det under to måneder igjen til termin. Jeg tar meg selv i å glede meg til å begynne å trene. Men sånn er jeg alltid da. Jeg syns det er helt supert å tenke på at jeg får begynt å trene igjen, men når alt kommer til alt, hater jeg det jo, og det blir nok en like stor kamp denne gangen som det var forrige gang. Hadde det bare holdt å tenke tynne tanker! Men jeg gleder meg til å kunne reise meg smertefritt opp fra sofaen uten at Ivar også må ta i et tak. Og jeg gleder meg til å kunne gå opp trappa som vanlige folk og ikke ta et trinn om gangen. Jeg gleder meg faktisk til å føde, for da kommer jo denne gutten ut, og det gleder vi oss veldig til. Lina skjønner nok ikke helt hva som er mamma sin mage, for hun tror nemlig at pappa også har lillebror i magen, og skal kose med magene våre hele tiden. 

Ja, det må jo også nevnes at Lina er jo et lite geni. Hun snakker som en foss med fulle setninger og alt. Nå har vi lært henne å spørre og si "kan jeg få", istedenfor at hun bare skriker ut: ROSIN! eller: KAKAO! (eller: kakakao som hun sier). Hun sier ifra når hun har bæsja, og forteller oss flere ganger om dagen hva hun helst vil ha på brødskiva. Hun spiser masse middagsmat, og det tror jeg er fordi vi har begynt å kalle all middagsmat for fiskekaker. Det elsker hun nemlig. Så i går, når vi prøvde å si at vi hadde kjøttkaker til middag nekta hun å smake helt til vi sa det var fiskekaker.. Hun sier ifra når hun er sulten, mett eller vil ut. Hun elsker å telle, og kan telle helt til ti med litt hjelp fra oss. Og hun kan omtrent alle dyrelyder som er å kunne. Hun elsker Fantorangen og Makka Pakka, og har begynt å synge hele "bæ bæ lille lam". Ja, er ikke hun et geni, så veit ikke jeg!

Nå er det bare en prosent igjen på dataen min, og derfor velger jeg å avslutte dette etterlengtede blogginnlegget her. Jeg skal virkelig prøve å blogge litt mer, for slik jeg skjønner det elsker dere (kjære 2 lesere) å lese om mitt innholdsrike liv. Og det skjønner jeg veldig godt! I kveld skal jeg og Ivar på date sammen med Sissel. Altså Kyrkjebø. Hun har julekonsert. Jeg kommer til å grine for jeg elska a så innmari! Etter å ha hørt på Sissel hver dag i tre år da jeg bodde i New Zealand blir man ganske close. Så da skal den blå kjolen, som jeg har på bildet over her, på igjen. Det er jo tross alt den eneste som passer. Jeg har lovt Ivar å sminke meg. Dropper nok hold-in-strømpebuksa og høye hæler, men vurderer å rette ut håret og se fancy ut! Legger sikkert ut bilde av det, kjenner jeg meg selv rett. På instagram altså. 0% igjen på dataen.

Over og ut.

 

-Bollefrø

Bollefrø om en helt vanlig lørdagskveld

For 3-4 år siden ville en helt vanlig lørdagskveld for meg være vorspiel med koselige folk, øl, vin, brandy, musikk og god stemning. Søndagen, derimot, ikke fullt så god stemning. Men dette var før i tiden, da jeg var ung. Da jeg var 3-4 år yngre var jeg nemlig bare 22-23 år gammel. Et lite barn, med andre ord. Nå som jeg har rundt 26 år, og er nærmere 30 enn 20, er livet mitt et ganske annet.

Først og fremst har jeg IKKE tilbragt hele dagen på badet foran speilet og i klesskapet. Jeg har, for første gang på flere uker, fått sove lenge, og stått opp til ferdig deilig frokost som Ivar og Lina hadde lagd til oss. Etter det har jeg hengt med Lina, besøkt Maja, vært på hytta, grunna en seng, stått i veien for Ivar når han prøver å jobbe, spist wienerpølser, vært på butikken, kost meg med Lina og slike ting. Det har vært fullt kjør i hele dag, og slik var det hvertfall IKKE før i tiden. Da hadde jeg INGEN erfaring med "fullt kjør" og at ting gikk i ett. 

Lina la seg litt over klokka sju etter et langt og deilig bad i "bassenget" mamma og pappa har i kjelleren. Hun sovna på et blunk og har vært i strålende humør idag!

"Hva har mamma i magen?" spør jeg. Det har jeg spurt om ganske lenge nå, og svaret har variert. Det har gått fra "baby" til "kanin". Idag har det utviklet seg videre til "lillebror". Ikke for å skryte, men likevel for å skryte, så er Lina et lite geni! 


Utenom det er hun en utmerket hjelp å ha på kjøkkenet. Hvertfall her på Rena hvor mamma har mortere i alle størrelser og fasonger. Så Lina knuser einebær til hjertens lyst.


Mamma og pappa er bortreist i helga, så vi er på familie/jobbferie på Rena. Jeg og Lina er på familieferie, mens Ivar er på jobbferie. Vi koser oss mens han jobber. Bra ordning det altså. I går måtte han ta en litt tidlig kveld for i anledning æljjakt, må vi spise oss ut av fryseren. Derfor spiste vi fondue for første gang på hundre år. Vi har faktisk aldri spist det sammen, men jammen var det godt! Superusunt og superdigg. Passer meg utmerket! 

Daten gikk raskt mot slutten da Ivar sovna under Skavlan. Men jeg koste meg med både Skavlan og Senkveld.

Nå er klokka snart 22 og for 3-4 år siden hadde vorspielet vært godt i gang, jeg hadde hatt på meg en for liten kjole som jeg følte meg dritpen i, og vi hadde begynt å planlegge om vi skulle gå ut på Father Ted´s eller et annet sted. I Auckland altså. 

Nå derimot, sitter jeg og ser på Skal vi Danse mens jeg har lagd en spørreundersøkelse i anlending en skoleoppgave. Hvis dere vil hjelpe meg kan dere forresten svare på den her!

Så tidene forandrer seg jammen, og det er jeg veldig veldig glad for! Kan ikke se for meg at jeg NÅ, i en alder av 26 år (ja, jeg veit det ikke er så gammelt) skulle tilbragt opptil flere lørdager i måneden ute på byen.. Nei, takke meg til. Disse nye tidene har jo gitt meg en dag ekstra hver uke, nemlig søndag! Den visste jeg nesten ikke hva var før! 

 

Så livet smiler, hytta er snart ferdig, Lina er kul og Ivar er et arbeidsjern uten like! 

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø om ønsketenking

Klokka er bare 09.30, men for en dag det har vært så langt! Den startet klokka 6.30. Da våknet jeg og Ivar av at Lina lå i senga si og skravla (dette er faktisk en time senere enn vanlig). Ivar startet litt seinere på jobb enn ellers, så han henta Lina inn i senga vår.

Og det er her ønsketenkingen begynner. Lina, med håret til alle kanter og bamsen i armene, var blid som en sol, og jeg følte selv at hun tenkte: "Dere er verdens beste foreldre". Det hun faktisk sa var: Bæsja!!! Så vi måtte stå opp, og jammen hadde hun ikke bæsja. Kudos for å si ifra, men det var en brå start på dagen! Ivar fyrer i ovnen og Lina løper fram og tilbake og sier "hoff". Hun brant seg nemlig på den forrige uke. 

På morgenen, spesielt etter en slik morgen med bæsj i bleia, er Lina innmari sulten. Jeg lagde en brødskive til henne og tenkte: Nå spiser hun nok opp hele brødskiva og drikker nok hele koppen med melk! Men Lina vil bare spise brødskive hvis hun får hele brødskiva med en gang, og ikke bare en halv en om gangen. For hun vet at når hun kun får en halv en, så må hun spise skorpa i tillegg. Det var ramaskrik uten like, og som den "gode" moren jeg er ga jeg henne selvsagt hele brødskiva. Skrikinga fortsatte, og den idylliske starten på dagen var over. Jeg kunne ikke få kledd på henne fort nok for å sende henne i barnehagen. Lina elsker barnehagen. For henne er det en belønning, så altså en vinn/vinn situasjon. Så fort vi er innafor porten sier hun: HADET!!!! 

Så nå har jeg gitt meg selv en start på dagen nummer to. Så nå sitter jeg her, som den gode studenten jeg er, omringet av åpne bøker full av kunnskap (en åpen bok altså) og betalte regninger (hvertfall de to regningene jeg hadde råd til), en deilig tekopp (som fortsatt er for varm til at jeg i det hele tatt kan holde i den) og en telefon som sier: Livene dine i Farm Heroes Saga er nå fyllt opp.. Takk for det.. 

I sofaen står strikkekurven min som så sårt vil ha min oppmerksomhet. Mariusgenseren som ikke blir lenger, blir det hvertfall ikke av at jeg sitter her og studerer. Men, om tre uker er det oppgaveinnlevering, og jeg prøver å si til meg selv: Du er en mor, kone og gravid. Du er for etablert til å gjøre det dårlig! 

Så jeg liker å tro at det er den riktige tankegangen. Nå sitter jeg og ønsker at jeg bare kan suge i meg kunnskapen fra den åpne boka uten å måtte se så mye i den. At jeg bare skjønner det liksom. 

Jeg håper også at jeg blir sånn fin gravid bare på magen og ingen andre steder, men nå har jeg allerede gått opp 5kg og magen kan umulig veie så mye, så her er det nok kommet litt ekstra både her og der. Det merker jeg jo forsåvidt, siden amme-BHene allerede er tatt i bruk. 

Jeg håper også at tusen stykker (hvertfall to) bare dukker opp på hytta denne helga til den dugnaden vi ikke har invitert til, bare for å liste og montere kjøkken slik at elektrikeren kan komme og montere lamper og stikkontakter og slike ting elektrikere monterer. Også håper jeg noen bare hjelper til med å løfte den 150 kg tunge ovnen inn på hytta slik at vi omsider kan begynne å bruke den.

I tillegg til alt dette håper jeg Lina snart kan begynne spise noen andre grønnsaker enn erter og mais. Og at hun snart blir åpen for å i det hele tatt smake på nye ting. Jeg er nemlig helt sikker på at hadde elsket både fisk og kylling hvis hun hadde smakt på det. Men hun vil helst bare ha slikt som er "behandlet" og heter noe med kake eller bolle. Altså medisterkake, fiskekake, pannekake eller fiskebolle. 

Jeg håper Ivar blir med i Farmen neste år. Vi ser nemlig på Farmen, og Ivar irriterer seg grønn over alle idiotene som er med. På søndag sa han til og med: "Jeg hadde sikkert blitt valgt til førstekjempe med en gang, for jeg hadde vært en så innmari stor konkurrent for de andre." Akkurat den dagen var han litt høy på seg selv etter en vellykka hjortejakt. Ja, nå henger det en hjortekalv i garasjen og drypper blod ned på gulvet. Den skal visst jeg være med og slakte i morgen. Jeg har visst ikke noe valg.... 

Jeg håper også at det grytekjøttet jeg tok opp av fryseren i går bare blir til en helt sykt god viltgryte uten at jeg må gjøre noe med det, for alle oppskriftene jeg har funnet på viltgryter er bare sykt kompliserte. Jeg styrer langt unna Hellstrøm, for han sa jeg måtte marinere kjøttet over natta! Og han ville at jeg skulle bruke rødvin!! Da jeg sa det til Ivar skjønte han ikke problemet, og jeg bare: Hallo, jeg er jo gravid!!! Og han bare: Alkoholen blir jo borte når den koker da, IQ. Og jeg bare: Det har jeg IKKE noe tro på!

Jeg håper selvfølgelig at vi snart vinner i lotto, vi som spiller hver eneste uke. Men det gjør vi jo heller ikke. Og jeg håper de reprasjonene på bilen som vil koste 27.000kroner bare blir fikset av seg selv, at vi liksom bare kjører det til så det blir i orden igjen. 

Jeg håper bladene i hagen blir raket sammen av vinden og at søplemennene glemmer seg på fredag og tømmer restavfallet vårt som allerede er overfyllt, men som ikke skal tømmes før om to uker. 

Nå føler jeg ikke at jeg kan håpe på noe mer. Jo, forresten. Jeg håper den kvisa jeg har fått mellom bryna snart blir borte. Jeg må nemlig bruke briller for å skjule den.. Derfor gidder jeg hvertfall ikke ha noe bilde i dette innlegget!

 

Over og ut.

-Bollefrø

Bollefrø som husmor

Først og fremst: Har oppdatert iPhonen min, og nå får jeg verken ringt eller sendt meldinger. Har dagens fire lesere noen svar å komme med?

Utenom det blogger jeg selvsagt for å skryte meg selv opp i skyene. På lørdag var jeg nemlig på frokost hos Mommo, og hun har noen epletrær hvor det VAR masse epler. Jeg brukte cirka 10 minutter på å plukke to fulle bæreposer før jeg og Lina kjørte hjem til Elverum. Så i går etter at Lina hadde lagt seg kokte jeg alle eplene og bare gjorde det: lagde eplemos, altså!




Jeg følte meg altså som tidenes husmor der jeg stod i mitt originale kjøkken fra 60-tallet med brun drueklasetapet og beige kjøkkenfronter. Jeg kokte eplene i jerngryter som sikkert er like gamle som kjøkkenet. Det eneste jeg manglet var vel et blomstrete forkle. Jeg løp mellom "skal vi danse" og eplemosinga før jeg la meg før kl 23. 

Resultatet ble det jeg selv følte var MINST 15liter, men det ble altså 18 rømmebegere, et dolmioglass, et babymatglass, en medisterkakeboks, et tomatpurèglass og et stort appelsinmarmeladeglass. Det høres jo ut som minst 15 liter, men det var altså fire fulle kjøkkenmaskinboller, og de bollene er ganske store altså! 

Og tenk at med bare litt vann og litt sukker så har jeg lagd minst ett års forbruk av eplemos, og det har sikkert kosta meg under 5 kroner! Er det ikke flott? Jo, det er det. For Ivar har vært på rypejakt i helga og bomma på alt han så, så da er det enda godt jeg kan bringe maten på bordet. I det minste pålegget på frokostbordet. Det passet egentlig ganske bra fordi nå er fryseren fyllt med eplemos, og nå skjønner jeg ikke i det hele tatt hvordan vi skal få plass til den æljen vi har bestilt. 

Okei, nå har jeg snakket med Ivar, og siste update er at han faktisk har skutt ei rype. Så i løpet av tre hele dager MED fuglehund i fjellet, har de fått skutt ei rype, og den var det Ivar som skjøt. Det er jo stas da! 

Mobilen min er fortsatt helt klikk, og meldinger blir ikke sendt og alle anropene mine blir mislykket. Ja, jeg har prøvd å skru av og på telefonen! 

Så dette var bare et lite, kort innlegg (uten et eneste bilde av meg sjæl!!!) for å skryte av mine evner som husmor. 

Over og ut.

-Bollefrø

Les mer i arkivet » April 2017 » September 2016 » August 2016
Pernille

Pernille

28, Elverum

Webredaktør. Gift. To barn. Har det egentlig himla bra, og det er det jeg blogger om.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits