pernillesl

Før jeg begynner med en detaljert skildring om det jeg liker å kalle ‘helvetesturen’, bør jeg vel komme med en liten oppdatering på livet mitt sånn generelt. På denne bloggen prioriteres kvalitet framfor kvantitet, og sist jeg blogga var det oktober.

Vi lever jo i aller høyeste grad et A4 liv med tre barn, katt og stasjonsvogn. Men siden sist har vi faktisk kjøpt oss ny hytte da. Et paradis av en hytte faktisk! Den leier vi ut på Airbnb, så hvis du vil på tidenes norgesferie er det hit du må! Sjekk den ut her!

Siden sist har Per begynt i barnehagen, så nå er liksom hverdagen i gang på ekte. Det går absolutt i ett og er ganske hektisk, men nå som Per har blitt så stor føler jeg liksom vi har kommet over den første kneika. Den neste kneika vi må over nå er klatrekneika. Han skal jo klatre på alt!! Og hvis vi slipper han av syne kan vi finne han igjen oppe i andre etasje, nedi en skuff, i vinduskarmen eller i do…

Hver periode har sin sjarm. Vi koser oss absolutt nå, men gleder oss litt til akkurat denne delen av denne kneika er over…

Okei, over til ‘Helvetesturen’.

Dere vet når man får sånne teite innfall/svake øyeblikk hvor man bare tenker: ‘jeg får til alt!!!’? Jeg får det stadig vekk, jeg. Noen ganger tenker jeg sånne teite ting som ‘nå skal jeg trene OG komme i bedre form’ eller ‘nå skal jeg slutte å spise godteri’! La oss være realistiske! Jeg klarer ikke alt, jeg kommer ikke til å trene og komme i bedre form og jeg kommer hvertfall ikke til å slutte med godteri.

Men for omtrent ett år siden fikk jeg et sånt teit innfall og tenkte: jeg klarer alt!!! Og før innfallet hadde gått over hadde jeg meldt på både Ivar og meg på Nattvasan. Det vil si Vasaloppet på natta. Altså 90km på ski PÅ NATTA! ‘Det blir gøy’, tenkte jeg. ‘En koselig greie å gjøre sammen som et par i en ellers hektisk hverdag’, tenkte jeg. Det naturlige ville kanskje vært å tenkt: en spaweekend hadde vært deilig! (Men det har jeg prøvd en gang tidligere. Booka Ivar inn på en massasje hvor han måtte ha på seg en stringtruse i papir, og han skjønte ikke hvilken vei trusa skulle være. Men den historien får komme i et annet innlegg).

Så jeg har liksom drevet med sånn 50/50 trening det siste året da. En uke på og en uke av. For etter den ene uka hvor jeg får til tre eller fire økter, blir jeg så fornøyd med meg selv at jeg må ta litt pause. I løpet av den uka jeg har pause sier alltid Ivar: jeg gidder ikke gå Vasan med deg hvis du ikke trener litt mer altså! Og så følger en uke MED trening. Og sånn har det gått da. Jeg er ikke sånn kjempeentusiastisk over trening generelt, så den lille treninga jeg driver med fører antakeligvis ikke til at jeg kommer i bedre form.

I anledning dette dustete innfallet fikset vi oss barnevakt for en stund siden for å gå en lang skitur SAMMEN. For det er jo koselig å gjøre sammen som par… (i etterkant av turen tenker jeg at vi absolutt aldri igjen skal hyre inn samtlige besteforeldre for å gå på skitur sammen. Da skal vi jammen finne på noe annet).

Vi hadde egentlig tenkt til å gå fra Rena til Lillehammer, men det fikk vi ikke til pga logistikken, så vi bestemte oss for å gå fra Rena til Kvarstad og tilbake igjen. For å være realistiske og sikre oss en så fin tur som mulig, startet jeg med et forsprang på 50 minutter. Den første mila fra Rena er nemlig kun oppover, og da kan jeg gjerne bli litt sur.

Det var -11 grader da jeg starta og føret var trått og jævlig. Jeg kunne like gjerne gått på beina, for å si det sånn. Det var liksom helt greit i starten, for da var jeg bare glad for å ha feste. Etterhvert ønsket jeg meg også litt gli. Det kom aldri. Etter 15km tok Ivar meg igjen. Merka at han syntes mitt tempo var litt for treigt, for å si det mildt.

For dere som ikke har møtt Ivar, kan jeg fortelle at han er av den typen som LIKER (eller kanskje til og med ELSKER) å trene. Han gjør det opptil flere ganger hver uke, og hvis han ikke får trent blir han sur. Han løp også opp på Gaustadtoppen i fjor. Med hundrevis av andre mennesker. HELT FRIVILLIG.

Så det gikk ganske sakte bortover altså. Skia glei ikke, men heldigvis skinte sola. Så i ettertid er vi begge overrasket over hvor godt mitt humør holdt seg.

Dette bildet av pulsen til Ivar viser ganske tydelig hvor han møtte meg, da.

Vi kom oss sakte, men sikkert over Raudfjellet og videre til Nysætra. Vi kunne ganske tydelig se hvor vår faste, flinke Rena-løypekjører sluttet og hvor Ringsaker-løypekjøreren tok over. Der var det nemlig ikke kjørt opp…. Jeg foreslo litt vagt at vi kanskje heller kunne gå oppover mot Øyungen, men det ble avvist. VI SKULLE TIL KVARSTAD!

Derfor gikk vi litt over 6 kilometer i løssnø…

Og siden vi tross alt skulle snu på Kvarstad, måtte vi gå 6km tilbake igjen i løssnø. Det var cirka da jeg begynte å få bekkenløsning, kjentes det ut som. Samtlige tær på høyre fot holdt på å krepere, livsgnisten begynte å forsvinne og humøret var synkende.

På er tidspunkt sa Ivar: du går like sakte uansett om du går bortover eller oppover eller nedover, du.

Jeg tror ikke jeg svarte en gang. Jeg kan erindre at jeg flere ganger sa: åhh, nå er jeg så sliten!

På et tidspunkt hadde jeg mest lyst til å begynne å grine, og jeg fikk stadig vekk flashbacks fra traumatiske fjellturer i barndommen. Jeg kunne høre pappa sin stemme i bakhodet: «for hvert skritt du tar, kommer du nærmere toppen!» (noe så irriterende!!)

Vi kom oss omsider til Raufjellet, og hadde såvidt litt gli ned til Dambua. -17 grader. Derfra måtte vi opp på Dølfjellet. Da prøvde jeg å foreslå at Ivar kunne gønne på og suse ned til bilen slik at han kunne kjøre opp og hente meg. «Uaktuelt».

Jeg led. Nå er dette omtrent en måned siden, og jeg føler jeg fortsatt kan stå inne for at jeg heller vil føde (uten å være gravid i 9mnd først så klart) enn å gå akkurat denne skituren.

Sakte, uendelig sakte, og ganske usikkert kom vi oss opp på Dølfjellet. Det var blitt mørkt og vi var uten hodelykter. Men i nærmere 20 minusgrader er det heldigvis klar himmel og måneskinn. Det var det hvertfall denne natta. Vi kom oss trygt ned fra fjellet og var akkurat ved Skramstadsætra da pappa ringte og sa:

Hei. Hvor er dere? Skal mamma komme opp og hente dere?

Det var for kaldt til å begynne å grine, hvis ikke hadde jeg gjort det! Jeg sa JA og var overlykkelig. Ivar var ikke helt fornøyd med denne avgjørelsen og følte nok at vi ga opp. Det ble til slutt en tur på 50km!!! Og vi brukte helt usaklig lang tid!

Tross mange nedoverbakker på turen tilbake var min gjennomsnittsfart på denne skituren HÅRREISENDE lav. 6,2km i timen!! Så jeg overdriver IKKE når jeg sier at jeg like gjerne kunne ha gått på beina!

Så fort turen var over, venta hverdagen med tre barn, katt og stasjonsvogn. Og så fort barna var lagt kjøpte vi oss kebab og satt heeelt stille i sofaen. Mens jeg var ute av stand til å gå normalt dagen etter, kunne Ivar fortelle at «han kjente han hadde brukt kroppen litt»…..

To uker etter denne horrible skituren, spente jeg igjen fast skiene mine. Jeg måtte finne igjen skigleden! Uten en plystrende Ivar i hælene, bare -5 grader, gli, feste og uten mål om å gå 54km, var den ikke vanskelig å finne tilbake til. Heldigvis.

Så mens jeg akkurat nå ligger godt pakket inn i dyna mi med tre sovende barn i hus, er Ivar og hans kompis Jan Roger ute på skitur. De går nemlig Nattvasan. Jeg er SÅ glad det ikke er meg! Og jeg skal aldri melde meg på noe sånt noe igjen.! Kanskje. Med mindre jeg får et slikt svakt øyeblikk igjen da…

Over og ut.

-Bollefrø

Man skal jo liksom bygge opp en story, men det gidder jeg ikke. Jeg bare begynner med å si: JEG ER SUPER! Det er ikke mange innlegg siden jeg blogga om sist jeg var jaktenke, og da handla det om hvor irriterende Ivar kunne være. Kjapp oppsummering: Han legger fortsatt klutene i oppvaskkummen så de blir bløte og ekle, han plystrer hele tida, han kjører elbil på feil måte, han prøver til stadighet å ta plassen min i sofaen, han snorker, han snakker med flatt tonefall, han har ikke cøliaki osv. Ingenting av det har forandra seg. Men i år har jeg jo vært alene med tre barn så jeg har ikke hatt tid til å tenke så mye på hvor irriterende Ivar er, egentlig. 

Jeg har vært en del alene med alle tre tidligere og, men alltid med en følelse av at ting er fullstendig ute av kontroll og alt er utrolig kaotisk. Denne gangen derimot: SUKSESS! 

Ivar reiste til Bergen på onsdag kveld, og før han dro var jeg egentlig mest spent på hvordan det skulle gå på morgenene. Ikke bare skulle jeg stå opp sjøl, jeg skulle også stå opp og levere TRE barn! Per skulle henge hos svigers, og Lina og Kåre skulle i barnehagen. Og jeg skulle på jobb på HAMAR til klokka 8! Og vet dere hva? Jeg bare naila det så sjukt! 

Skal innrømme at jeg ikke hadde så veldig trua på lørdagen da Per var lys våken kl 05.34. Det var ikke noe poeng å prøve å sove noe lengre. Fordelen med Per er at han ikke har noen preferanser for hva vi skal se på TV, så han er kjempefornøyd med å starte dagen med Skavlan og Idol! De to andre “syvsoverne” kom tuslende ned i overraskende godt humør kl 7, og dermed var dagen i gang. Jeg kvinnet meg opp og naila det, selvfølgelig!

Det viktigste vi gjør i løpet av helga er å legge opp til at Per får sovet ordentlig minst en gang i løpet av dagen. Det er viktig for han, og oss rundt. Han er klar for en lang og god dupp ganske tidlig, så klokka 9.30 gikk vi ut hele gjengen! Tidligere har min taktikk vært å trille rundt huset og sette vogna på verandaen mens jeg og ungene sitter helt stille inne og ser på TV. Det har vist seg å være en dårlig løsning. Hvis de sitter stille for lenge på morran kommer de til et punkt (helt uten forvarsel) hvor de går BANANAS! Så ungene kledde på seg dresser og sykkelhjelm. De sykla og jeg powerwalka med vogna etter dem. Det ble noen runder med litt streng stemme da de stadig vekk holder på å bli påkjørt fordi de ikke tenker på konsekvensene av å sykle MIDT I VEIEN, men utenom det var det god stemning! Vi var ute i nesten to timer, og Per sov hele tida!

Faktisk sov Per i 3 timer! Så når vi kom hjem igjen gikk vi inn og venta på at han skulle våkna. Det vil si: ungene så på TV mens jeg pakket og klargjorde for at jeg kunne naile resten av dagen og. Når Per våkna fikk han litt mat før vi kasta oss i bilen.. Nei, vent. Vi kasta oss ikke i bilen. Nå hørtes det nemlig ut som det tar veldig kort tid å få tre barn inn i en bil. Det tar IKKE kort tid. Det tar faktisk ganske lang tid, så jeg sier i stedenfor: Vi kom oss inn i bilen, og kjørte avgårde til Tangen Dyrepark. Klart jeg drar alene med tre barn til Tangen Dyrepark! Null problem! #superwoman

Ungene var såååå kule! Jeg var i sjokk! Det ar så god stemning, as! Og jeg ble grepet av en helt fremmed, ukjent følelse som jeg aldri har følt før. Jeg tror kanskje det heter tålmodighet…

Vi var der til det stengte, og dermed hadde dagen gått og ungene var slitne. Det gjaldt å holde de våkne i bilen hjem igjen, og dermed ble legging også en SUKSESS! 

I forkant av denne helga hadde jeg bestemt meg for å ikke bruke tid og energi på å rydde opp leker og andre ting ungene bare roter ut igjen dagen etter. Derfor hadde jeg overraskende mye tid på lørdagskvelden. Jeg fikk strikka en del, ordna litt klesvask, rydda kjøkkenet OG jeg tok meg et deilig karbad og la meg før kl 22!!! Kan dere fatte og begripe hvordan jeg rekker alt?

Per sov natta gjennom og våkna kl 6.30. Det beste med at Per sover natta gjennom er at jeg våkner på morran med veldig god selvtillit for da er puppene mine så melkesprengte at det ser ut som de er i 20-åra igjen! 

Vi stod opp og koste oss med resten av Skavlan før de to andre kom ned kl 7.30. Vi reiste til Rena, til mamma og pappa, for å spise frokost. Kåre klikka riktignok i vinkel fordi han ikke fikk kakao, bacon og skinke til frokost. Han måtte nemlig spise en brødskive først. Han innså etter overraskende kort tid at kampen var tapt, la det bak seg og var i strålende humør resten av dagen!

Etter frokost hjalp Kåre til med å skifte dekk mens Lina og jeg trilla tur med Per for få til dagens ordentlige dupp. 

Etter det gjorde jeg som enhver trebarnsalenemor ville gjort: jeg dro på sopptur! 

Er det rart jeg blir høy på meg sjøl eller?

Etter nesten to timer i skogen kjørte vi hjemover igjen med kurven full! Selvfølgelig etter en veldig harmonisk ammepause i skogen mens ungene satt og spiste vestlandslefse. Altså!

Vel hjemme søkte vi tilflukt hos Ane og Jan for å få utløp for enda mer energi. Og med det ble til og med søndagen en suksess. Og søndager er verdens lengste dag for oss midlertidige alenemødre!

Ungene har omsider sovna og jeg har rensa sopp mens jeg har sett på serier. Det som var litt dårlig timing denne søndagen er at jeg begynte å forvelle sopp kl 21.30. Og det tar ganske lang tid. Krysser fingrene for at jeg får sovet sammenhengende og at jeg føler meg sjukt klar for jobb i morgen!

Så nesten 9 måneder skulle det ta før livet med tre barn (alene i fire dager) føltes under kontroll og ikke fullt så kaotisk. Men det er vel ikke så verst? 

Det er overraskende mange (og da mener jeg cirka 3 stykker) som har spurt om jeg ikke vææææææær så snill kan ta og blogge litt. Og jeg svarer, som sant er: Livet mitt er så sjukt kjedelig (for andre) for tida at det blogginnlegget blir ikke særlig morsomt. Men da har de (hvertfall en av dem) svart at de gjerne vil høre om mitt A4-liv. Og det har dere vel fått høre om nå..? 

Dere lurer kanskje også på hvordan det går med økonomien, for som jeg blogget om i forrige innlegg har jeg (frivillig) blitt satt under administrasjon og mistet tilgangen til våre felles kontoer. Etter et par måneder med dette nye regimet har vi faktisk penger på de kontoene mot slutten av måneden… Utover det har jeg ingen kommentar til dette punktet.

Jeg har forresten begynt å jobbe igjen, og Ivar har tatt over styringa i heimen. So far, so good! Selvom det er veldig mye som irriterer meg over Ivar, er han veldig god til å være hjemme i pappaperm. Den siste fredagen jeg hadde hjemme hadde vi faktisk noen episoder som viste at det var på høy tid at mamma (altså jeg) begynte å jobbe igjen. Da Lina skulle fortelle Ivar om dagen sin, fortalte hun: Idag var ikke Kåre så veldig grei, og mamma bare “FY FAEN KÅRE”… 

Jepp, det skjedde. Senere på kvelden kunne vi høre at de drev og lekte oppe og at Kåre var en bølle, og Lina ropte: MEN FOR HELVETE DA, KÅRE!

(Kåre er i trassalderen)

Og med de morsomme historiene der avslutter jeg dette ikke fullt så morsomme innlegget..

 

Over og ut.

-Bollefrø

 

Nå har jeg ikke blogga siden jeg føda, og her kan dere tro det har skjedd saker og ting! Per har jo blitt en ganske stor del av hverdagen min. Han er blid som dagen er lang. Smiler, bæsjer og ler. Han har begynt å snu seg fra rygg til mage, le høyt, smake på litt frukt og grønnsaker og legge seg litt før kl 19 hver kveld. Som dere skjønner har jeg mye å bidra med når jeg møter folk om dagen. NOT! Herregud, så sosialt tilbakestående man blir av å ha baby. Jeg har ikke noe annet å by på. Og derfor har dette blogginnlegget latt vente på seg. Jeg har INGENTING å by på. For når jeg prater med folk hører jeg jo hva jeg sier, og det er ikke interessant for noen andre enn meg. Kanskje Ivar. 

Men idag har det faktisk skjedd noe som jeg tenkte kunne være snadder på bloggen. Min plan med denne bloggen er jo å bjuda på og få andre til å le. Og det er det. 

Som dere vet er jeg gift med Ivar. En fantastisk flott mann som irriterer meg på alle mulige måter. Han har mange talenter, blant annet rosemaling (som bildet viser).

For å beskrive Ivar og meg, la meg sitere en samtale vi hadde tidligere idag i forbindelse med feriepenger (ENDELIG). Jeg: Jeg ELSKER å bruke penger. Ivar: Jeg liker bare å ha penger, jeg. 

Derfor er Ivar perfekt for meg. Etter å ha pådratt meg en enorm kredittkortgjeld i New Zealand, klippet jeg alt av kredittkort i to og har ikke hatt det siden. Så bare for å ha sagt det: dette er IKKE en sak for Luksusfellen!

Og bare for å gi dere en kort oppsummering om tida i NZ: Jeg fikk studielån en gang i semesteret. Etter å ha betalt skolepenger og husleie for de kommende månedene hadde jeg lommepenger igjen. De var stort sett brukt opp FØR semesteret i det hele tatt hadde startet. Derfor fikk jeg stor kredittkortgjeld. Der og da kunne jeg ikke skjønne hvor pengene ble av. Heldigvis har selvinnsikten kommet krypende, og jeg forstår at 100vis av kjoler og 7 tatoveringer kan ha kosta litt. I tillegg til en stillehavsferie jeg bare MÅTTE bli med på selvom studielånet var brukt opp for lengst. 

Ivar og jeg har jo liksom etablert oss veldig nå. Vi har hus med plass til våre tre barn, vi har to biler med plass til våre tre barn OG vogn, vi har en katt som tar med seg døde fugler inn, vi har hver vår faste jobb og vi elsker hverandre veldig høyt (og det sier vi selvfølgelig til hverandre hver eneste dag. Her tror dere kanskje jeg er sarkastisk. Det er jeg ikke). 

Vi har også to faste og greie inntekter og et tilsvarende forbruk. MEN.. Ivar syns nok jeg har brukt fryktelig mye penger den siste tida. Man har jo litt mer fritid når man er i permisjon enn man har ellers. Og i noen tilfeller, hvertfall dette, kan det bli litt dyrt. Så Ivar syns rett og slett jeg har brukt litt mye penger i det siste. 

Men altså, who can blame me? Det er jo så deilig å bruke penger. Jeg får en varm følelse innerst i sjelen og jeg blir så lykkelig av det. Det spiller egentlig ikke så stor rolle hva jeg kjøper. Det kan være alt fra ukeshandling på Kiwi til en lekker kjole. Det føles fantastisk. Så uka etter jeg har fått lønning storkoser jeg meg! Jeg handler mat, klær, sko og ting vi absolutt ikke trenger. Både til meg selv og ungene. Etter en ukes tid er det tomt for penger. Ikke ALT da. Vi har råd til alle regninger, lån og mat liksom. 

Men når man ikke har mer penger igjen på kontoen, har man ALLTID Klarna. Klarna stiller opp og gjør det enkelt for sånne som meg å handle selvom man ikke har penger.. 

Først da, la meg bare forklare hvordan vi gjør ting her i huset. Vi overfører alle pengene våre til ulike kontoer som er øremerket forskjellige ting som regninger, mat, barna, bil, sparing osv. I tillegg har vi en viss sum med lommepenger. Mens Ivar liker å SE på lommepengene sine, liker jeg å bruke mine. Men når jeg har brukt opp de går jeg kanskje løs på de andre kontoene da. Og av en eller annen grunn synes Ivar at det er et problem… 

La meg bare minne dere på at vi er et lykkelig par som er gift på femte året…

Så idag skjedde det som måtte skje. Som jeg innerst inne har venta på lenge. La meg først forklare for dere at vi har ulike ansvar innad i familien. Mens jeg er bilansvarlig, er Ivar økonomisjef. Og det bilansvaret er jo ikke så store saker, det gjelder jo kun når vi skal ha ny bil… Mens den økonomisjefjobben til Ivar gjelder ALLTID. HELE TIDA! Det går aldri over!!!

Så idag ringte Ivar meg og spurte hvor mye jeg hadde fått i feriepenger. Og jeg juger jo ikke.. Og så sa han: Når du kommer hjem må du logge deg inn på nettbanken på DATAEN og sperre tilgangen din til ALLE felleskontoene unntatt matkontoen…. 

Jeg har ikke lenger tilgang til verken regningkontoen, bilkontoen, barnekontoen, bufferkontoen eller sparekontoen…. Bare min egen, tomme brukskonto og matkontoen. Og derfra skal jo liksom pengene gå uforbeholdent til mat… 

Så da jeg var på butikken idag og handlet bursdagsgave til fetteren til Lina og Kåre, og badeolje til Per, måtte jeg ringe Ivar etterpå og si: Nå har jeg handlet badeolje, såpe og slike ting til Per for 400kr, og bursdagsgaver til litt over 300kr. Du må overføre penger til meg med en gang!!

Dette blir absolutt verst for meg, det er jeg helt sikker på. Så jeg får vel bare vente til Ivar gå på veggen av at jeg ringer han daglig for å be han overføre penger tilbake til meg… 

Ivar har, forresten, godkjent dette innlegget. Hvis noen skulle være i tvil om det..

I det minste kan det hende det blir litt morsom blogging ut av det hele.

Over og ut.

-Bollefrø

Nå er jeg helt sikker på at mange av dere forventer å lese et fantastisk morsomt innlegg om å føde. Og jeg skal virkelig gjøre mitt beste. Jeg skal ikke utelate en eneste detalj eller kroppsvæske!

Hvis du allerede her faller av lasset, kan det hende du vil nøye deg med versjonen Ivar har fortalt sine kompiser: nei, det gikk fint det her. Går på ren rutine nå, vettu.

Og så over til min versjon!

Jeg har brukt svangerskapet på å være superoptimistisk med tanke på fødselen, og har flere ganger beskrevet meg selv som en fødemaskin som PLEIER å føde et par uker før tida. Lina og Kåre er født 11 og 12 dager før termin. Og enda man sier at hvert svangerskap er unikt osv, var jeg ganske innstilt på at jeg heller ikke denne gangen kom til å fullføre uke 38. Mitt eneste mål var å ikke føde på bursdagen til Kåre, 14.januar. Vel, 14.januar kom og gikk, og terminen 31.januar nærmet seg. Jeg vil ikke si den nærmet seg med stormskritt, men den nærmet seg da. Uke 38 ble fullført. Uke 39 ble fullført!! Hva hjelper det vel å være en fødemaskin som IKKE føder??

Og det er vel her man bør tenke: det viktigste er at det blir et friskt barn og at alt går bra, da har jeg ingenting å klage på. Vel, den siste måneden har jeg hatt ganske mye å klage på. Faktisk vet jeg ikke om dette svangerskapet har vært verst for meg eller for Ivar.

Uansett, fødselen var verst for meg, garra. La oss gå inn i detalj!

Natt til 2.februar: slimproppen gikk. Jadda. Det er like ekkelt som det høres ut som. La meg bare si det en gang til: SLIMPROPP.

Det var akkurat slik fødselen til Kåre starta!! ENDELIG, tenkte jeg før jeg la meg igjen (med ren truse) og venta på riene. Det tok ikke lang tid før de begynte å komme. Jeg tok tida og telte (med en app, så klart). Dette starta kl 03.27. Kl 4.30 vekka jeg Ivar og hviska: jeg har rier, men det ække no stress altså, så du kan sove litt til så sier jeg ifra. OK, sa Ivar og SOVNA!!!!

Jeg stod opp, ringte føden og sa ifra at ting var på gang, men at jeg ikke ville komme riktig ennå, dusja og vaska håret, pakka fødebagen. Den hadde selvsagt stått klar siden starten av januar, men med bare noen få klesplagg som gikk over magen var det begrensa hvor klar den bagen egentlig kunne være.

Vekka Ivar kl 5 og han fikk tak i fødevakta, altså svigers. Eva var på plass minutter senere. Dessverre våkna også ungene like etterpå, så fra kl 5.30 var det full fest i stua. Jeg hang over en lenestol med rier, Ivar triksa med en jojo, Kåre jubla og Eva drakk kaffe. Lina trøsta meg og sa: stakkars mamma som har så stor mage.

Eva tok med seg ungene hjem til seg, og Ivar og jeg dro på sjukehuset. Vi kom kl 6.30, og da var alle fødestuene fulle. Det tror jeg ikke er hverdags i Elverum! Men etter en halvtime på gangen fikk vi rom. Jeg ble undersøkt like etter kl 7 og hadde 4cm åpning!

Fy søren. Jeg var ganske giga as! Heldigvis har jeg allerede fortrengt det og begynner å bli åpen for å få nr 4. Neida, bare tulla, men gi meg meg et par uker til!

Selfiestanga var noe av det første som gikk i fødebagen, og mellom riene hadde vi det veldig kult sammen. Ivar hadde det antakeligvis ganske kult hele tida, men jeg kobla ut cirka hvert tredje minutt.

Riene kom jevnt og trutt, men ble ganske fort veldig vonde. Ikke så ille at urkvinnen i meg kom fram, men likevel ganske jævlig.

Jeg vet jo at det er veldig vanlig at man bæsjer på seg når man føder, men det hadde jeg ikke gjort på de to første, og hadde heller ikke tenkt til å gjøre nå. Derfor ble jeg undersøkt like etter kl 8 for å forsikre oss om at jeg ikke var kommet for langt til å få klyster. 6cm åpning, og fortsatt innafor å tømme tarmen. Tjo!

Jeg var ganske aktiv på snap ganske lenge. Det hjalp å ha noe annet å tenke på. For eksempel å være morsom på snap!

Ivar fikk selvfølgelig være med på hele tømminga, og måtte holde dodøra åpen da jeg løp så fort beina kunne gå etter å ha holdt meg i ti minutter. Han var ganske grei!

Da klokka var ti over ni begynte jeg med lystgass. Da var riene ganske jævlige og mer og mer av urkvinnen kom fram. Med urkvinne mener jeg at man lager sånne lyder man ikke tror man har i seg.

Det tok seg opp noe innmari etter det her, og jeg ble undersøkt igjen: nesten full åpning. Bare et par rier til, så kunne jeg begynne å presse.

På det punktet her hadde jeg lagt meg ned i senga. Like etterpå gikk vannet. Det var jeg også veldig opptatt av. Med Kåre gikk vannet på første pressrie, og det føltes som om noen sprakk en ballong inni meg. Sånn var det ikke nå. Nå bare gikk det.

Så begynte det som altså er det jævlige og det man umulig kan klare å beskrive når man skal fortelle om en fødsel: pressriene.

Jeg så sånn ut, som på bildet over, idet den første pressria starta. Ivar hadde sagt noe morsomt.

Sånn så jeg ut mot slutten. Dette er meg som urkvinne. På en rie gikk det fra latter til skriking og hysterisk gråt.

Fytti katta og motherfucker, det var vondt as! Det hadde jeg fullstendig glemt!!!! Spurte Ivar i ettertid, og han sa jeg lagde de samme lydene da jeg pressa ut Kåre også. Så dette fortrenger jeg sikkert snart.

Ivar tok fotoansvaret sitt på blodig alvor, og de verste pressriene og den aller siste ria der babyen kommer ut har vi på film. Fra hodeperspektiv, ikke fra føttene og opp.

Pressrier as. Det er så vondt det!! Spesielt vondt er det når en rie stopper akkurat idet hodet er halvveis ute av deg, slik at man må vente i 1-2 minutter. Med et hode halvveis ute av tissen!! Det skjedde nemlig. På neste rie kom heldigvis hele ungen ut. For en følelse!!! For en lettelse!! Jeg syns jeg pressa så sjukt lenge og følte det aldri tok slutt. Men i virkeligheten, utafor min boble, varte disse pressgreiene i like under 10 minutter.

Lille Per ble født kl 9.42. Han veide 3945g og var 51cm lang. Helt perfekt. Enn at en så liten baby kan påføre sin mor så mye smerte da! På filmen sier jeg: oi, du var fin! Og dette var vondt! Veldig vondt!!

Selv var jeg i overraskende god form etter fødselen, og etter en times tid kunne jeg gå og dusje (og få på meg ny bleie). Etter fire timer kunne vi spankulere ned på sjukehushotellet og slappe av litt. Både Eva, og mamma og pappa rakk å hilse på før Ivar henta ungene i barnehagen. De syns det var veldig kult at lillebror endelig var kommet ut!

Nå er lille Per 9 dager gammel, og er på hytta for aller første gang. Et kort hyttebesøk er absolutt på sin plass. Hvertfall når hytta nesten har snødd ned og taket må måkes!

Ivar er i permisjon ut neste uke, så vi nyter ganske late dager før hverdagen innhenter oss.

Det er sikkert flere måneder til jeg blogger neste gang, men mindre jeg finner noe å klage på eller noe jeg må skryte av! Håper dere syns fødselen min var underholdende. I så fall var det verdt det!

Over og ut.

-Bollefrø

Det er vanskelig å komme tilbake til bloggen etter å ha blogget så innmari dramatisk sist gang. Hasteoperasjon og greier og greier, liksom. Det skal litt til å toppe det da, foråsidetsånn!

Nå begynner det jo å bli en stund siden min aller første operasjon, og jeg har kommet meg utmerket. Hadde litt vondt den ene uka jeg var sjukemeldt etter å ha blitt skåret opp, og nå sitter jeg bare her med noen arr på magen, som egentlig bare ser litt tøft ut. Siden sist har livet normalisert seg betraktelig, og før jeg begynner å snakke om det å la seg irritere, tenkte jeg bare jeg skulle gi en liten statusoppdatering:

Vi har blitt ferdig med huset vårt! Det er faktisk ganske flott. Vi har jo bodd på hybel i kjelleren siden februar, men allerede første uka i juli flytta vi inn. Og nå kan vi vel egentlig si at det er helt ferdig! Eller, Ivar er nok ikke enig med meg der, men han ser ting jeg ikke ser, så det er vel noen spikere her og der og kanskje noen lister eller noe. Jeg ser bare perfeksjon, jeg. Mens Ivar har hatt ansvar for alt av fasade og det som er MELLOM vegger og tak, har jeg hatt ansvar for alt av interiør, farger, møbler, kjøkken, fliser, bad osv. Ypperlig arbeidsfordeling som absolutt fortjener sitt eget innlegg. Jeg vil ikke si at forholdet har stått i fare en eneste gang dette året vi har pusset opp, og det passer seg kanskje å si at vi har blitt sterkere sammen, men jeg tror vi egentlig fortsatt er helt vanlig.

Lina og Kåre er veldig kule, selvom jeg til tider liker dem best når de sover. Det må faktisk være lov å si. 

Kåre på sitt beste

Og nå som dere er oppdatert på livet mitt sånn generelt, starter selve innlegget. Denne uka her er jeg nemlig jaktenke. Ivar har dratt til Tysnes, slik han pleier å gjøre i september, for å jakte hjort. Det som faktisk er litt flott er at han har skutt to stykker. Han har nemlig ikke skutt et eneste dyr på tre år, så det er jo supert da!

Jeg skal jo innrømme at jeg har gleda meg litt til denne jakta, for noen ganger er det ganske deilig å få litt avstand fra hverandre. Enda så stort hus vi har, må jeg innrømme at det meste Ivar gjør irriterer meg fryktelig mye! Og la meg også være den første til å innrømme at jeg kan være et rent helvete å bo med, det er jeg fullstendig klar over! 

La meg bare starte med å si at Ivar er en ganske ålreit fyr. Han sier at han elsker meg hver dag, vi kysser masse, han stryker meg på ryggen (selvom jeg ikke liker det, og jeg har bedt han slutte), han tar minst like stor del i husarbeidet som meg, leker med unger minst like mye som meg (okei, kanskje mer) og er egentlig ganske flott. Så jeg er klar over at alt som kommer nå er fullstendig urimelig fra min side. 

Men alt Ivar gjør er feil! Noen ganger kysser han feil, han snur seg liksom ikke mot sida, og vi har begge litt store neser (hvertfall Ivar), og da kræsjer de og kysset drukner i nesesmerte. Her om dagen måtte jeg ha kysseopplæring. Det syns han var teit, og jeg tror ikke det hjalp i det hele tatt. 

Han tar plassen min i sofaen. Altså, vi har hver vår sjesolong, og da skal det være ganske unødvendig å sette seg på min hele tida. 

Han er så varm! Når jeg vil fyre i peisen, vil han helst åpne døra. 

Han snorker. Hver kveld bruker Ivar cirka 1 minutt på å sovne, mens jeg bruker cirka 5. Hver kveld begynner Ivar å snorke. Hver kveld sparker jeg borti han og sier: Legg deg på sida. Og hver kveld svarer han: Hæ, hva sa du? 

Han er så innmari positiv!!!!!!! Det er liksom ikke noe som er et problem for Ivar. Og det setter meg i et litt dårlig lys noen ganger da, foråsidetsånn!

Han kjører bil FEIL! Vi har nylig kjøpt oss elbil. I utgangspunktet har den 40 mil rekkevidde, og det er jo flott. I realiteten er jo rekkevidden kortere, men uansett. En elbil beregner rekkevidden utifra forbruket fra de 10 siste turene eller noe sånt, og jeg har en intern konkurranse med meg selv om å skape så høy rekkevidde som mulig. Det vil si at jeg kjører litt for sakte, på eco-modus og aldri på cruisekontroll. Vi har delt omsorg for bilen, og den uka jeg har den, kan jeg få rekkevidden opp til nesten 35 mil! Og så er det Ivar sin tur….. Han nekter nemlig å bli med på min interne konkurranse, og mener at han bare skal kjøre som vanlig!!!!!!! Det vil si at når han har hatt bilen en uke, er rekkevidden nede på 27-28 mil!!!!! Og så må jeg bruke neste uka på å bygge den opp igjen. Og dette er jo såååå irriterende! Spesielt siden Ivar har helt rett. Vi kjører tur/retur Hamar hver dag, og man trenger faktisk ikke tenke på rekkevidden i det hele tatt når man bare skal kjøre 6 mil. Og min lille rekkeviddekonkurranse er jo bare tull, men likevel da. Det er IVAR SOM KJØRER BIL FEIL.. 

Han uttrykker for lite følelser. Det vil si: han sier jo at han elsker meg hver eneste dag. Og det er flott. Men når jeg jubler over det kule kjøkkenet vårt første gang jeg ser det, så sier Ivar bare: det var jo cool da. Helt kurrant (med trykk på r-en). Og dette sier han med helt flatt tonefall!!! Og jeg dette er noe jeg tar opp OFTE. Og han (stakkar) prøver jo å vise litt mer følelse og entusiasme da, men da blir det jo bare rart! Da jeg snakka med han i går juuuubla jeg fordi han hadde skutt en hjort, og Ivar bare: Ja, det var jo kult det da (med flatt tonefall). Og jeg bare: Ja, fy faen as. Du er helt rå! Kjempebra jobba. Er du rusa på å drepe? (med uflatt tonefall). Og Ivar bare: Virker som om du er litt mer rusa enn meg. Altså, jeg er en person som gjerne viser følelsesregisteret mitt, og noen ganger vil jeg gjerne se Ivar sitt og. Men på en annen side, så fungerer jo dette da. For tenk om Ivar hadde vist like mye følelser som meg. Da er det faktisk ikke sikkert det hadde vært plass til mine!

Han har ikke cøliaki. Det har jeg.

Han plystrer HELE TIDA! Og noen ganger plystrer han bare den samme strofa om igjen og om igjen. Hele det første året vi var sammen plystra han kun kjenningsmelodien til Fleksnes! Og da blir det litt sånn da, at jeg hører på denne plystringa, det bygger seg opp et voldsomt raseri inni meg, og etter noen minutter roper jeg ut: VÆR STILLE DAAAAAA!!! Jeg skal innrømme at jeg kan si i fra på en annen måte. Men jeg lar meg irritere.

Alle liker Ivar. Hvis jeg er ute på byen med venninner, uten Ivar, kommer folk bort til meg og sier: Halla. Hvor er Ivar a? Og jeg sier: Han er hjemme. Og da bare går de!

Han lar kjøkkenkluten ligge NEDI vasken mens han skyller møkkete tallerkener og slik.

Han blander sjokomjølk feil. Vi koser oss ofte med sjokomjølk på kvelden, nærmere bestemt Nesquick. Det er sjeldent han får blande til meg, for som dere kanskje kan tenke dere, gjør han det helt feil! Jeg tar oppi masse sjokopulver, lar det synke litt ned før jeg begynner å røre. Da blir det masse snadder på bunn, masse sjoko i mjølka og masse klumper på toppen. That´s how I like it. Ivar, derimot, tar oppi for lite sjokomjølk OG rører ut ALT SAMMEN! Ikke noe snadder verken på toppen eller på bunnen. 

Han syns ikke bananfluer er like irriterende som det jeg syns.

Og sist, men ikke minst, er han ikke enig med meg når det gjelder bilparken vår. Akkurat nå består vår bilpark av en lekker, ny Renault Zoe, og en litt eldre golf. Vi er innmari fornøyde med den golfen, og kunne nok ha beholdt den til dens død. Men akkurat nå er situasjonen den at jeg er en smule gravid, og at vi skal ha NUMMER TRE i januar!! Da sier det seg selv at vi trenger en større bil. Mener hvertfall jeg, og alle andre jeg snakker med. Unntatt Ivar og pappa da. Pappa er nemlig alltid enig med Ivar der muligheten byr seg. Ivar og pappa er nå på lag og mener at vi IKKE trenger en ny bil. Og vet dere hvorfor? Fordi de gangene vi er på familietur, kan vi jo bare kjøre to biler siden elbilen er gratis å kjøre uansett. Men det skal jeg si dere, at hvis kjernefamilien Bjørnstad skal på tur, skal vi da for helvete dra på tur sammen! Ikke kjøre i convoi! Nei, takke meg til en stasjonsvogn, som for eksempel en touran! Heldigvis er det jeg som er bilansvarlig i familien, så jeg får det som jeg vil.

Og lista kunne sikkert vært sååå mye lenger! Og nå forstår jeg jo at dere, kjære lesere, tenker: fy faen, hu der må være et helvete å bo med! Og der har dere helt rett. Men det skal sies at jeg sjeldent (føler jeg hvertfall) gir uttrykk for ALT som irriterer meg. Ofte rekker jeg å tenke: nei, nå er du urimelig, Pernille. Og da svelger jeg den kamelen (som ofte ikke er så veldig stor da). Hvis jeg merker at jeg er urimelig, men MÅ ha et utløp for irritasjonen kan jeg sende en melding til en venninne (eller tre) og forklare hvorfor alt Ivar gjør er feil. Ofte avslutter jeg da meldinga med: jeg vet jeg er teit. 

Grunnen til at dette MÅTTE blogges om nå, er for at jeg skal huske at det er deilig å være alene noen ganger. For nå har jeg vært alene med ungene i fem dager, og selvom jeg syns at alt Ivar gjør er feil, må jeg jo innrømme at hverdagen og livet fungerer veldig mye bedre når han er hjemme. Selvom alt han gjør er feil, gjør han nesten alt riktig også. Og det er kanskje nettopp det som er så irriterende. 

Over og ut.

-Bollefrø

 

Okei Jeg har kanskje aldri hatt den mest markerte magen. Hvis man bruker fantasien godt kan man jo forestille seg at det finnes en muskel eller to innerst, underst der et eller annet sted. Uansett, se det for dere da.

Og selvom jeg nå har fire bittesmå sår på magen, og antakeligvis går over til fantorangenplaster ved neste bytte, har denne operasjonen min ført til at jeg ikke kan bruke magemusklene som er der inne et eller annet sted. Jeg kan ikke le så hjertelig som jeg vil, og ikke kan jeg hoste så høyt som jeg vil. Men det jeg merker aller best, er at jeg ikke kan bruke magen til det jeg vanligvis gjør hver dag 24 timer i døgnet (nesten): nemlig holde den inne. Jeg må slappe av i magen hele tida, og det fører til….. UTOVERMAGE! Det er helt sant!

Ja, bare snu hodet litt mot venstre, så skjønner dere hva jeg mener. Det er jo ikke sånn at jeg går rundt og tenker over at jeg holder magen inne stort sett hele tiden, men nå som jeg ikke klarer å gjøre, merker jeg det veldig godt. 

I tillegg til å holde magen inne døgnet rundt, savner jeg å kunne sette meg opp av senga. For det første sitter jeg og sover med en sofapute i ryggen, og når jeg skal opp på morran må jeg “elegant” rulle meg ut. Idag tidlig merka jeg heldigvis at jeg kunne klare meg med hotellputa mi og to pynteputer, og kasta sofaputa (det vil si at jeg dytta den så godt jeg kunne ut av senga). Det føltes så fantastisk at jeg lå i to timer ekstra! 

Utenom det har jeg et annet liten mysterium med kroppen min etter denne operasjonen. Jeg har nemlig skrubbsår i panna! Og en kvise på haka, men den er ikke et mysterium.

Og jeg tenkte at det var noen som hadde kødda med meg mens jeg var i narkose.. En harmløs spøk. Det gjør jo ikke akkurat vondt, og med tanke på den gode servicen jeg har fått av det fantastiske helsevesenet vårt den siste uka, var jeg helt med på den. Helt til jeg nylig oppdaget dette bildet som ble tatt av meg rett etter operasjonen:

Igjen: snu hodet litt til venstre. Men uansett: ser dere hva jeg ser? Ingen skrubbsår! Altså, det er jo ikke sånn at man får tre skrubbsår i panna helt uten videre, og jeg lurer sååå fælt på hva jeg drev med den natta etter operasjonen som gjorde at jeg fikk disse sårene! Har dere noen teorier?

Som dere skjønner er problemene mine ganske små og jeg blir fort bedre. Merker utrolig stor bedring fra dag til dag, og er ved helt sykt godt mot! Jeg ser lyst på framtida og livet generelt. Vi har nettopp bestemt oss for hvilke dører og lister vi skal ha i huset vårt, og i morgen skal de male kjøkkenet. Jeg er så sykt spent på om de fargene jeg har valgt er like kule i virkeligheten som de er inni hodet mitt. For overraskende nok er det ikke alltid de to stemmer overens… Neste uke er det kjøkken- og baderomsmontering, og før vi vet ordet av det kan vi flytte inn. Litt småkjipt at jeg ikke kan løfte noe særlig de neste 6 ukene, men jeg skal bidra med pågangsmot og motivasjon til alle rundt meg! 

Over og ut.

– Bollefrø

 

Nå er operasjonen over for lengst og jeg ligger nå her og blomstrer midt på natta. Ulempen med og opereres kl 15, er nemlig at man får seg en 5 timer lang lur sent på dagen og dermed også jetlag.

Min tidligere lærer John Harald kommenterte så sympatisk på forrige innlegg: 'been there, done that. Vanligvis helt uproblematisk'. Flott det altså, men for meg som aldri har hatt narkose før og aldri har hatt så mye vondt i magen før, er ikke dette en uproblematisk bagatell. Men OK.

Jeg dusja meg operasjonsklar og fikk på meg riktige klær, som gjorde absolutt ingenting for den lekre figuren min. Fødetruser og uten bh.. altså, nei. Det er liksom ikke helt min stil og jeg føler ikke jeg rocker denne outfiten da, for å si det mildt.

Kjente jeg fikk litt høy puls da de bare noen minutter over kl 15 kom og sa det var på tide å operere. Heldigvis rakk Ivar og ungene en kort tur før det var dags.

De syns det var veldig spennende med slik elektrisk seng. Lina la seg ned og holdt seg fast i begge sidene mens jeg satte senga opp og ned. Nesten som å kjøre Dragen, virka det som. De fikk hvertfall sitte i den råkule senga og se på Troll mens jeg og Ivar satt og kosa og klina i en stol ved siden av. Der har dere oss da!

Uansett, klokka var litt over 15 og jeg ble trilla opp til operasjonsstua. Jeg må virkelig si, sykepleiere: I love you. Altså: ALLE ER SÅ HYGGELIGE!! Også på operasjonsstua. Vi snakka om løs og fast mens de kobla meg opp til de rareste instrumenter, og før jeg rakk å bli nervøs skulle jeg puste inn noe gass.

Fem minutter senere (altså 3 timer senere) våkna jeg på intensiven og var altså så godtrøtt at jeg bare 'mmm, sover litt til'. Hadde veldig vondt akkurat da, så fikk en del morfin før jeg sovna igjen. Fem minutter senere (altså 2 timer) var jeg ganske våken og ble flytta ned til det vanlige rommet mitt.

Mens jeg ble operert rakk jeg å drømmesynge meg gjennom alle sangene i Troll minst like bra som Marion Ravn! Og de to timene på intensiven er jeg sikker på at jeg sang 'optimist' høyt med groggy stemme for å synge bort smertene.

(Jeg hører på Optimist minst en gang på vei til og fra jobb. Dette er sangterapi og jeg blir ordentlig glad av det.)

Ganske kort tid etter jeg ble flytta tilbake på rommet mitt kom Ivar. Det var så koselig! Jeg følte meg ganske fin, men hadde litt småvondt og var redd det skulle bli verre. Da fikk jeg litt mer morfin. Og jeg ble SÅ KVALM! Fikk kvalmedempende. Men da vi skulle opp og gå litt var det rett på do. Jeg spøy så det ljoma. Og det var GRØNT. Kvalmedempende smaker ikke så kvalmedempende as!

Heldigvis ble formen bedre etter det, og vi hadde date i senga og så på Fjorden Cowboys. Jeg halvsov og Ivar lo. Til slutt kjente jeg at jeg trengte å sove, så Ivar dro hjem og jeg sovna momentant.

Syns jo at jeg våkna like fort, egentlig, for nå er klokka 3, og jeg har vært våken i en time. Tror jeg skal finne meg en film as. Er ikke noe poeng å prøve å sove en gang. Men jeg tenkte liksom at siden folk tydeligvis ELSKER at jeg er på sjukehus og ikke minst at jeg blogger igjen, måtte jeg faktisk prioritere bloggen for en gangs skyld!

Og jeg skal prøve å ikke ligge på dødsleie neste gang jeg blogger. Kanskje jeg gjør det når jeg er ved mine fulle fem også, who knows.

Over og ut.

-Bollefrø

Okei, så jeg har ikke blogga på over seks måneder, og jeg har full forståelse for at dere savner mitt humoristiske, vinnende, fantastiske vesen. Det er så mye jeg kan skrive om, og jeg har så mange morsomme blogginnlegg ferdigskrevet i hodet mitt.

Jeg skulle, for eksempel, skrive om hvor utrolig rart det er at Ivar orker å bo med meg, og jeg prøvde å lage en liste over tingene jeg gjør som absolutt burde gått Ivar fullstendig på nervene. For eksempel at sluket i dusjen ALLTID blir fullt med hår etter at jeg har dusja. Jeg røyter usannsynlig mye. Rart jeg faktisk har igjen hår på hodet. Eller at det har hengt en amme-BH på en krok på badet siden jeg slutta å amme høsten/vinteren 2015, sammen med en sommertopp som har hengt der siden i fjor sommer. Eller at jeg er utrolig dårlig til å rydde opp etter meg. 

Ivar har ganske mange av de samme dårlige egenskapene. Forskjellen er bare at jeg klikker på han og blir irrirriratata, mens han bare ikke bryr seg så mye.

Utenom det hadde jeg tenkt til å fortelle dere om den eventyrlige oppussinga vi driver med nå. Status nå er at vi har flytta ned i kjelleren i en nybygd utleiedel, så nå bor vi på 50kvm og ett soverom (det kunne vært et helt eget blogginnlegg.. Minst). Badene er i ferd med å bli flislagt, og veggene sparkles og males i disse dager, Det legges varmerør i gulvene i 2.etasje og sikkert veldig mye mer som jeg ikke vet at et hus må ha. 

Jeg kunne sikkert ha skrevet 10 innlegg om hvilke farger vi skal ha på de ulike rommene. Jeg har kjøpt 22 ulike fargeprøver, og samtlige har blitt malt på stueveggen. Vi skal hvertfall ha et ganske fargerikt hus med ulike farger i nesten hvert eneste rom. Det høres kanskje crazy ut, og det er det og. Men jeg er ganske sikker på at Ivar og jeg hadde blitt fortere lei hvis vi hadde gått for kjedelig nøytrale farger i hvitt og grått. 

Det jeg skal skrive om nå, handler om livet. Om to timers tid skal jeg nemlig opereres. Det er helt sant! Jeg har aldri vært syk, men det siste året har det balla på seg!

Har selvfølgelig bildebevis! Når jeg sier det har balla på seg mener jeg at jeg først fikk skikkelig streptokokker for akkurat ett år siden. Deretter fikk jeg påvist cøliaki. I høst fikk jeg streptokokker på nytt. Etter jul fikk jeg influensa, og de siste ukene har jeg hatt helt sinnsykt vondt i magen. Det har kun kommet på kveldene, og går over like fort som det starter. Tok det ikke så veldig alvorlig helt til….

Det hele starta onsdag kveld. Ivar dro på kurs og skulle være borte til fredag, og jeg var alene med ungene. Allerede før ungene la seg begynte magesmertene. Jeg fikk lagt ungene, og etter noe om og men, sovna de omsider. Jeg, derimot, hadde det slett ikke bra. Jeg la meg tidlig, men våkna kl 3 av helt syke smerter. Jeg spydde og grein og hadde det jævlig. Lina våkna og ble livredd. Uansett, mamma kom og leverte dem i barnehagen for meg, og jeg ringte legen og fikk time ganske tidlig. 

Legen tok meg så innmari på alvor at jeg var sikker på at hun visste noe hun ikke ville si. Jeg ble sendt rett til sjukehuset for ultralyd, og etter å ha blitt påvist “grus” i galleblæra, fikk jeg på ettermiddagen beskjed om å dra til Hamar for å bli undersøkt der. Ungene ble levert til besteforeldre, og pappa ble med meg til Hamar. Der visste de hvem jeg var, og til tross for stappfullt venteværelse ble jeg ropt opp med en gang. Igjen ble mine mistanker om kort levetid igjen bekreftet. 

Jeg ble undersøkt, de tok blodprøver og slikt, og etter veldig lite venting fikk jeg diagnosen: Pankriatitt. Betent bukspyttkjertel. It’s true! 

Så nå har jeg vært her siden torsdag kveld, og om to timer skal jeg under kniven! Eller, det er bare en kikkhullsoperasjon som ikke tar noe lang tid, og jeg er antakeligvis tilbake på jobb i løpet av noen dager. 

Jeg er ikke nervøs, og tror nok dette kommer til å gå kjempebra. Det er jo en lettelse å vite at jeg ikke kommer til å ha disse magesmertene lenger. 

Først og fremst håper jeg at narkose er så spennende som det jeg tror, og at jeg er utrolig morsom og festlig når jeg våkner. Og deretter håper jeg alt går bra! 

Hvis det ikke går bra i det hele tatt ønsker å donere alt garnet mitt til strikkegruppa mi, Kjærlighet på pinner. Nina skal få all sminken min, og Karoline skal få alle kremene mine. Ivar, du skal få studielånet mitt, men også BSU-kontoen min. Dessuten har jeg ganske bra livsforsikring som gjør deg rik.

Hmm.. Hva annet har jeg? Antakeligvis ikke noe av verdi. 

Nå kommer straks Ivar og ungene på besøk. Spennende å se mamma for siste gang uten galleblære! Ser sikkert HELT ANNERLEDES ut etter operasjonen. 

Skal seff prøve å oppdatere når jeg tilbakelagt denne forferdelige perioden i livet mitt. Hehe. Neida. Jeg har det ganske bra, og elsker norsk helsevesen for de er jammen ganske flinke as!!!

See you on the other side!

Over og ut.

– Bollefrø

Det virker kanskje litt crazy å gyve løs på et enormt oppussingsprosjekt når man omsider er ferdig med en master og kan begynne å leve som normalt igjen. Men det har vi altså gjort.

Det er nemlig sånn at vi har planlagt dette tilbygget siden vi flytta inn i huset for fem år siden, men har venta og venta og venta på at jeg skulle få meg en ordentlig jobb. Og med ordentlig, mener jeg en ganske fast en (for jeg var jo journalist i noen år og det er jo en ordentlig jobb, men ikke så veldig fast. Så no offence til journalister!!!). Så fort jeg begynte i januar sendte vi ut nabovarsler til alle rundt oss, og omsider fikk kommunen søknaden vår.

Etter mye planlegging og innhenting av tilbud (dette er det Ivar som har stått for), var det omsider byggestart 1.august. Nå har vi snart holdt på i 2 måneder! Og la meg bare si dere en ting: DETTE BLIR ENORMT!!!

Dette bildet er tatt fire dager etter byggestart. Ting skjer jammen fort altså! Siden denne dagen har vi brukt verandaen som hovedinngang, og har dermed blitt tvunget til å støvsuge minst hver eneste dag siden vi får masse masse sand i hele stua.

Men hva er det egentlig som får en allerede ganske hektisk småbarnsfamilie til å pusse opp så innmari? Jo, jeg vil absolutt si at dette kjøkkengulvet er en stor motivasjon!

Og jeg skal ærlig innrømme at denne kjøkkentapeten blir noe av det første som forsvinner når vi begynner her inne!

Vi skal også gjøre litt om på gulvene her, og skal være så crazy at vi bare har ETT gulv på stua! Som dere ser har vi to typer gulv her idag. I tillegg har vi fire forskjellig type overflate på stueveggene våre.

Vi har grønt gulv i gangen og strietapet på begge soverommene oppe. For ikke å nevne det elektriske anlegget som er fra 1965 og som antakeligvis er en eneste stor brannfelle.

Og nå, to måneder etter byggestart, kan vi faktisk gå inn på det nye kjøkkenet vårt, det nye soverommet og det nye badet. Nevnte jeg at det blir NYTT?

Når alt det utvendige er gjort og slik, går vi (altså snekkerne) løs på den gamle delen av huset. Her skal alle vegger, gulv og tak rives og jammen blir alt nytt her og! Vi får rett og slett et helt nytt hus! I tillegg til at vi får nytt kjøkken, to nye bad, nytt vaskerom og nye soverom, bygger vi også en utleiedel i kjelleren. Takket være den får vi finansiert dette prosjektet, for det er jammen dyrt å bygge hus altså!

Det som blir aller mest spennende med hele denne prosessen er jo at vi faktisk må flytte ut av huset vårt i cirka 3 måneder, og vet dere hvor vi skal bo eller? På RENA! HOS MAMMA OG PAPPA! Nevnte jeg at vi skal bo der i cirka tre måneder? Vi hadde dem på middag her om dagen, og er så langt enige om EN ting: Vi må ha noen regler! Noen forslag?

Bare for å få det klinkende klart, så er jeg kjempepositiv og tror dette kommer til å gå kjempebra! Mamma og pappa er skikkelig ålreite folk. Men let´s be honest, lzm. Det er snart ti år siden jeg flytta hjemmefra. Det vil si at mamma og pappa har bodd alene i snart ti år. Dette blir en stor overgang for oss alle. Men på en annen side: DETTE BLIR DET BLOGG AV!!

Så, ja takk til forslag til regler. Og ja takk til: WOW, superfint hus-kommentarer!

Stay strong!

Over og ut.

-Bollefrø

Ja, dere leste riktig. Jeg tenkte at det endelig var på tide å skrive det innlegget jeg liker å kalle “seiersinnlegget” mitt. Det innlegget hvor jeg forteller om hvor utrolig jævlig det har vært å skrive masteroppgave med full jobb, to barn, mann og et liv, men at jeg er en superkvinne og fikk det til. Koste hva det koste vil.

For det er nemlig akkurat slik det var! Det var faktisk helt jævlig å skrive masteroppgave, og idag, to måneder etter jeg hadde det muntlige forsvaret klarer jeg endelig å tenke at jeg har lært noe av det, og jeg har fortrengt mye av det kjipe.

Men jeg husker at jeg måtte ta 40% permisjon i april og mai, og de dagene jeg ikke jobba, satt jeg på biblioteket hele dagen og skrev. Jeg var nesten ikke på verken Face, Snap eller Insta. Og da kan dere tenke dere, altså! I helgene dro jeg enten på biblioteket eller på hytta, og Ivar reiste ofte bort med ungene, så dem så jeg ikke noe særlig. Jeg husker jeg var sånn gravidsliten! Dere damer vet hva jeg mener. Når man er så sliten at man ikke orker å løfte en finger, når man kan sovne hvor som helst, og aller helst vil tilbringe flere dager sovende i senga. Men det var liksom ikke et alternativ.

Jeg husker en helg på hytta, så skrev jeg hele analysekapittelet mitt på 40 sider. Dette var den første helga i mai, tror jeg. Innlevering var den 18.mai. Så som dere kanskje skjønner, er jeg en slik skippertaksperson. En sånn person som KUN jobber under press. Jeg begynte jo med oppgava i god tid før jul i fjor, men da alt det “lette” var unnagjort, var det ekstra vanskelig å starte på det vanskelige. Jeg er ganske ustrukturert. Det kan jeg ikke legge under en stol. Men det som er fint med meg da, som KUN jobber under press, er at jeg blir jo alltid ferdig! Det bare blir ganske jævlig den siste tida. Spesielt når den siste tida varer i 3-4 måneder. 

På morningen den 18.mai leverte jeg oppgaven til trykking, og leverte den i god tid før lunsj. Jeg visste at jeg antakeligvis ikke kom til å høre noen ting på 4 uker. Hvis jeg var så heldig å bli kalt inn til muntlig eksaminering av oppgaven min, hadde jeg antakeligvis stått. 

De fire ukene jeg ventet på innkallelse, ble jeg utredet av legen på grunn av det crazy utslettet jeg fikk. Les om det i forrige innlegg. I tillegg til det utslettet hadde jeg også utrolig mye vondt i magen, faktisk ganske ekstreme magesmerter nå når jeg husker tilbake. Jeg tenkte jo at utslettet var stress, og at magesmertene rett og slett var dårlig magefølelse. Vel, det viste jeg at jeg hadde cøliaki, og siden slutten av mai har jeg levd glutenfritt. Det er dritkjipt, men det går. 

Men hvertfall da, så ble jeg plutselig innkalt til muntlig eksaminering. Jeg holdt på å DÆVVE!!!!!!!!! I løpet av de ukene jeg ventet på innkallelsen, følte jeg at jeg hadde glemt ALT jeg hadde skrevet i oppgaven, og når jeg leste gjennom den syns jeg den virka utrolig dårlig!

Den 17.juni kl 12.

Jeg var så nervøs at jeg var kvalm (til tross for glutenfri kost). Stemmen min skalv. Hendene mine rista. Jeg prøvde å tenkte at det kom til å gå bra, men jo mer jeg leste gjennom notatene mine, jo mer håpløst virka det. Heldigvis skulle Cecilie i klassen inn til muntlig bare en time etter meg, så vi var ikke alene. Det hjalp!

Jeg kom inn til sensorene og veilederen min. En intern sensor og en ekstern. De var sykt skumle! Jeg hadde 15 minutter på å presentere oppgaven, før de skulle stille meg spørsmål i en halvtime. Jeg knota så fælt med presentasjonen min at jeg måtte puste dypt og begynne på nytt. Og jeg pleier ALDRI å ha problemer med å snakke foran folk!!! Da presentasjonen omsider var ferdig og de skulle stille meg spørsmål, fungerte ikke hjernen min lenger. Eventuelt så stilte de sykt vanskelige spørsmål. Kanskje en god kombinasjon. Hvertfall, så måtte jeg svare hvert spørsmål med: Unnskyld, kan du si det en gang til, jeg forstod ikke spørsmålet. 

Så, jeg ga kanskje ikke det aller beste inntrykket, og da jeg omsider slapp ut derfra la jeg meg i fosterstilling ved siden av Cecilie og døøøøøøde inni meg. Jeg følte at det var slutten på ALT! Dette varte bare i 4 minutter. Da ble jeg kalt inn igjen for å få resultatet. 

De var heldigvis greie og startet med å fortelle meg karakteren min. JEG STOD!!!!!!!!! De var helt ærlige på at presentasjonen min IKKE hadde gjort karakteren bedre. Den eksterne sensoren sa: Vi stilte deg de spørsmålene for å se om du hadde noen flere perspektiver, men det hadde du ikke. 

Jeg var så letta over at jeg hadde stått at jeg bare fnisa. Jeg ga ALLE sensorene og veilederen en kjempegod klem og sa: TUSEN TAKK!!!!!! 

Jeg hadde proseccoen klar i veska, og mens Cecilie var inne til avhør/eksamen snappa jeg, ringte jeg og jubla jeg. Det var altså sååååå fantastisk at jeg kunne ikke tro det!

Da jeg begynte på masteren var jeg vel rundt 4 måneder på vei med Kåre. Han ble født i januar, dagen før første samling etter jul (ja, den gikk jeg glipp av). Jeg tok IKKE permisjon fra studiet, men Ivar tok pappaperm de dagene jeg var på skolen, og Kåre var hjemme med meg når jeg hadde hjemmeeksamen. Da jeg skulle begynne på andreåret, fikk jeg jobb ut av det blå, avsluttet mammapermisjonen og jobbet deltid ved siden av masteroppgaven. I januar fikk jeg min første ordentlige jobb, typ fulltid. Helgene gikk til masteroppgave, påsken gikk til masteroppgave, og til slutt måtte jeg ta 40% permisjon i april og mai for å få det til. Jeg ble rådet til å søke utsettelse, men jeg orka ikke tanken på å holde på med den (helvetes) oppgaven noe lenger enn nødvendig. Det var ikke noe annet alternativ enn å få det til!

Når jeg omsider ble ferdig var jeg så stolt at jeg holdt på å sprekke! Kan dere fatte og begripe at det gikk til slutt? Det kan nesten ikke jeg! 

Men det skal sies at det ble et lite antiklimaks, liksom. Jeg måtte jo tilbake i hverdagen igjen. Fra 18.mai, dagen jeg leverte inn oppgaven, var det tilbake i 100% jobb, familietid hver helg og livet generelt kom tilbake før jeg rakk å blunke. Selv kunne jeg gjerne ha tenkt meg en uke på en strand så fort jeg hadde bestått, men den ferien skal jeg ta en annen gang. Det er deilig å være tilbake i livet mitt igjen, og deilig å kunne være litt mer fokusert på jobb, uten en masteroppgave som gnager i bakhodet. 

Livet er veldig fint!

Øyebryn og bart holdes under kontroll! Det er en stor fordel!

Kåre er skikkelig kul! Han har runda 1 år og 7 måneder. Akkurat nå har han luftveisinfeksjon, men han er en artig skrue. Han sier ikke et kløyva ord, men snakker flytende kroppsspråk så det er lett å skjønne hva han vil. Fin type altså!

Lina mener at hver dag er en fest, og vi får henne nesten ikke ut av huset uten kjole eller skjørt, med mindre hun kan ha de rosa olabuksene sine da (som egentlig er tights). Hun gleder seg innmari til hun har bursdag, i april, og sier nesten hver eneste dag: Det ønsker jeg meg til bursdag! Eller: Har jeg bursdag i morgen? Eller: Nål jeg hal bursdag blil jeg file ål! Hun er veldig kul, og nesten alltid blid!

Og når jeg først driver og skryter av hvor heldig jeg er, og hvor fint livet mitt er, kan jeg jo ikke IKKE nevne Ivar. Han alene gjør jo livet verdt å leve! Tenk å reise bort på hytta eller på tur et eller annet sted nesten hver eneste helg i tre måneder, alene med to barn. Tror han var like sliten som meg mot slutten der. Han er en helt, og en skikkelig fantastisk pappa og mann. 

Og bare for å gjøre dere enda mer misunnelig på mitt fantastiske liv, så fikk jeg faktisk nettopp fast jobb! 

Så med dette, avslutter jeg innlegget på topp, og håper dere er helt enig med meg om at jeg er helt super! Også kan det jo hende jeg blogger snart igjen, hvem vet? Om mitt nye liv med cøliaki kanskje. Eller om de to sykt søte kattungene vi har fått oss, Julie og Petra. Eller kanskje om tilbygget vi har begynt med nå! Det er mye som skjer i livet altså! 

 

Over og ut.

-Bollefrø